Ifølge regionavisen Finnmarken på nett i helga skal hun der ha oppfordret sine partivenner i nord til å gjøre alt de kan for å sverte den nye regjeringen.

Reaksjonene uteble selvfølgelig ikke. Å sverte noen, enten det er en regjering eller enkeltpersoner, er et så sterkt negativt begrep at en sentral politiker av Pedersens format så absolutt burde vite bedre enn å bruke det som betegnelse på sin egen og partiets politiske kamp for å gjenerobre makten.

Søndag var saken blitt så betent at Helga Pedersen sendte en epost til Dagbladet der hun beklaget at hun hadde brukt ordet «sverte», og på finnmarkssendinga på radio mandag morgen angret hun på at hun hadde sagt det, og at hun ikke hadde ment det bokstavelig. Hun antydet at journalisten ikke hadde forstått at hun hadde brukt ordet i hermetegn, og at hun var sikker på at alle partivenner på årsmøtet hadde skjønt tegninga.

Det kan godt hende at Helga Pedersen ikke mente noe annet med å bryte «sverteterskelen» enn å be sine partikollegaer jobbe hardt og bruke politiske argumenter. Men hvis det er slik at det var nettopp dette hun mente, hvorfor skulle hun da overhode bruke ordet «sverte»? En svertekampanje betyr på godt norsk å ta alle metoder ibruk, inkludert skitne triks og en argumentasjon som ikke nødvendigvis holder mål. Derfor skal ikke en sentral nestleder i et politisk parti i et åpent demokratisk land som vårt overhode bruke slike ord, uansett. I USA er det dessverre blitt svært så vanlig å bruke denne typen metoder. Spesielt i valgkampsammenheng. Her til lands har vi absolutt ikke behov for å herme etter amerikanerne i ett og alt, og slett ikke i denne sammenhengen.

Det sies ofte at politikerspråket er kjedelig og at dagens politikere ikke akkurat overanstrenger seg for å kalle en spade for en spade. Kraftuttrykk, karakteristikker, ordspill og artige politiske bilder er mer og mindre blitt borte, hevdes det. Kommentatorer og journalister står gjerne fremst i køen når den typen kritikk fremmes. Og med rette. For både politiske debatter og taler kan fort bli både fargeløse, tannløse og kjedelige. Likevel er det mange retoriske og ikke minst humoristiske grep som kan benyttes for å få frem poengene mye bedre enn å ta i bruk ord som heller forflater enn piffer opp den politiske debatten på en positiv måte.

Helga Pedersen må neppe gå som AP-nestleder eller forlate politikken på grunn av dette sleivsparket. Men hun har uten tvil fått en ripe i lakken som neppe kommer til å bli glemt med det første fra regjeringspartienes side.

Det er som regel når man slipper opp for argumenter at sleivspark kan komme. For vår del har vi vanskelig for å se at det er noen generell mangel på politiske argumenter mellom blå, grønn og rød leir, uansett hvem som sitter ved makta. Det er nok politisk krutt å hente til enhver tid for alle partier uten å måtte ty til urent trav.