Langøra og det karakteristiske Kjerringstupet, en stupbratt fjellside som går rett ned i sjøen. Utsikten er formidabel. Her har man funnet flere tusen år gamle spor etter menneskelig aktivitet, her bodde steinaldermennesker, og man vet at de bosatte seg nært sjøen. Tanken på at hele berget har reist seg etter istiden og at sjøen slo inn over bergene høyt der oppe, gjør at man får et annet perspektiv på tid.

Millioner av år

- Ja, grunnfjellet her er blant de eldste i verden. 2 500 millioner år gammel stein, sier Cecilia Jonsson. Det må få synke inn litt. Steinaldermenneskene er plutselig bare noen sekunder unna på den geologiske klokka. Vi studerer borkjernene som står på høykant. Kunstneren har gjort et utvalg der de forskjellige valørene som ble funnet langt der nede danner den ytterste ringen av borkjerner. Fra lys grå til mørk grå, grågrønt, hvitt, rosa og noe som glitrer som små gullflak. Noen steder er steinen tett og kompakt, andre steder porøs. Noen steder kan man se hvordan tiden og naturkreftene har jobbet med materialet, smeltet, presset, strukket og eltet det som en deig. I millioner av år.

Og plutselig en dag i 2016 kom en svensk kunstner og hentet det opp til dagslyset.

- Jeg synes det er utrolig fint. Og når det regner og steinen blir våt, kommer fargene virkelig fram. Skulpturen skifter farge i takt med været. Og stedet er også vakkert, både nært naturen og folk, sier hun.

Hardt fjell

Fra slutten av mai og fram til denne uka har hun jobbet med skulpturen som består av borekjerner fra grunnfjellet i Langøra. Hullet er 170 meter dypt, og er et tverrsnitt av geologien på stedet. I begynnelsen klarte Roy Karlsen i Arctic Drilling å bore 25 meter om dagen. Så ble fjellet hardere og maskinen klarte bare tre meter per dag. Cecilia Jonsson hadde sett for seg at hver borkjerne skulle komme opp i ett stykke, men sprekker i fjellet og forskjellig kvalitet på steinen gjorde at det sprakk.

- Vi har eksperimentert mye med forskjellige typer lim i teltet. Vi fant til slutt en tokomponent epoksy som holdt, forteller hun. Borkjernene ble lagt i spesiallagde trekasser, maken til borkjernearkivet til Sydvaranger.

Sveiset fast

Det er Kimek som har laget stålsokkelen som skulpturen står på. I midten står et tjukt stålrør og borkjernene er stablet på høykant rundt røret. I forrige uke ble de montert, en om gangen. Mens Roman Khoroshilov fra Nikel og Ragnvald Grønbech fra Jakobsnes slo armene rundt og holdt alle borkjernene på plass, ble strammebåndene løsnet, slått rundt den nye borkjernen, og festet igjen. Så kunne man plassere en ny. Et nervepirrende arbeid, det var om å gjøre at ikke det hele veltet. Til slutt kom Frode Worum fra Kimek og sveiset stålringer rundt mens regnet pisket og gnistene føk i vinden.

Mørk økologi

Prosjektet er den avsluttende del tre av Dark Ecology, et kunstprosjekt i regi av kurator Hilde Methi.

- Prosjektet er inspirert av Timothy Morton sitt konsept om den «mørke økologien» og hans filosofi om en «økologi uten naturen», forteller hun.

Den mørke økologien tar utgangspunkt i at katastrofen allerede har inntruffet, med ekstremvær, arter som forsvinner og nye, «kunstige» som kommer til, endringer i atmosfæren, i mineraler og fjorder. Det er en irreversibel tilstand som gjør at vi må tenke igjennom hvordan vi er «intimt» forbundet med våre omgivelser. Morton kritiserer tankeen om at naturen er noe utenfor oss, og foreslår i stedet at alt levende og ikke-levende er tett sammenkoblet. Han drøfter denne idéen i sitt essay "What is Dark Ecology".

Ringen sluttes

I september skal skulpturen tas ned. Cecilia Jonsson har samarbeidet med NGU (Norges geologiske undersøkelser) og skal levere inn borkjerneprøver til laboratoriet deres for nærmere analyser.

- De får gjøre sitt arbeid og jeg skal ta mikrofotografi av steinen og lage en fotoinstallasjon med store fargefotofelt på glass, forteller hun.

Da er på en måte ringen sluttet, for glass er jo egentlig stein.

- Ja, ikke sant, smiler Jonsson.

Det 170 meter dype hullet skal tettes igjen, for det kan noen skade seg i, men hun har allerede hatt besøk av en av lydkunstnerne som også stiller ut sitt prosjekt denne helga.

- Han var veldig interessert i å slippe en mikrofon ned i hullet for å høre hva slags lyder som kunne komme derfra, forteller hun.

Lyden av Pasvik

Den siste delen av Dark Ecology startet allerede torsdag på Svanhovd med foredrag. Der presenteres også to lydinstallasjoner, Lesophon av Dmitry Morozov og Pasvikdalen av Jana Winderen. Det første består av et tjuetalls teipruller festet i en rad mellom to furutrær. De dras ned mot bakken av sin egen vekt og lyden blir tatt opp av mikrofoner. Det andre verket er lydopptak under og over vann i grensesonen.

Fredag, i utkanten av Nikel, fikk publikum oppleve vindinstrumenter og lørdag er Kola Superdeep Borehole, verdens dypeste menneskeskapte hull åsted for en lydvandringav Justin Bennet.

Avslutning

Etter at Cecilia Jonssons verk, som har navnet «Prospecting: A Geological Survey of Greys», en kunstnerisk undersøkelse av gråtoner med vitenskapelige geologiske metoder, er presentert søndag avsluttes det hele på Sydvarangers industriområde i Kirkenes. Nickel van Duijvenboden spiller trommer og leser tekster han har skrevet under oppholdet i Kirkenes. «Mikro» av Justin Bennet (lyd) og HC Gilje (video) er et verk med materiale samlet inn i løpet av de fire dagene Dark Ecology har pågått.