Rådmannens budsjettdokument 2019 er presentert forrige uke, og budsjettkuttene innenfor kultur og oppvekst i Sør-Varanger kommune fremstår som massive og uunngåelige. Foreldre og lærere er bekymret, retorikken tilspisset, og argumentasjonen sentrert rundt hvor det kan kuttes.

Hvilke skoler kan legges ned til hvilken besparelse? Hvor mange elever kan få plass i et klasserom? Hva koster skoleskyss og brøyting av skoleplass?

Jeg vil ta til ordet for at det er kvaliteten på opplæringen som tilbys kommunens barn som må ligge til grunn for debatten og for kommunestyrets budsjettvedtak. I dette innlegget fokuseres på hvilken betydning redusert voksentetthet vil ha for våre barns skolehverdag.

Skoleledere i hele kommunen arbeider med å finne måter å imøtekomme kuttene på og samtidig bevare det lovpålagte opplæringstilbudet barna skal ha. Når det gjelder besparelser i disse størrelsesordenene er kutt i lønnsmidler som monner.

Dette vil ha store konsekvenser for skolens fleksibilitet i arbeidet med å ivareta våre barns læring og utvikling.

Som spesialpedagog vet jeg noe om kravene til oppfølging lærere har utenom det som er ordinær undervisning. Læringsmetoder og innhold skal tilpasses den enkelte, og elevenes psykososiale miljø og trivsel skal følges opp. Eleven som strever med å komme inn i lek med jevnaldrende, skal få hjelp, og mobbing skal avdekkes.

Noen skal trøstes og oppmuntres og hjelpes til selvstendighet. Noen behøver svært strukturerte rammer for å mestre skolehverdagen. Noen barn behøver at lærere samarbeider tett med foreldre og andre instanser. Tidlig innsats i 1-4 trinn er i følge Utdanningsdirektoratet en suksessfaktor for skolekvalitet. Opplæringsloven fastslår at elever som strever faglig skal raskt få egnet støtte og opplæring slik at problemet ikke skal utvikle seg videre.

De nevnte tiltakene er bare noen av mange som skal iverksettes innenfor rammene til ordinær undervisning som krever tilgjengelige voksne.

Sør-Varanger kommunes strategiske oppvekstplan 2018-2028 fremhever nettopp romsligheten i den ordinære undervisningen. Der tas til orde for at man i den ordinære opplæringa må ta høyde for at barn er ulike og lærer ulikt, og opplæringa må tilpasses for å være så god som mulig for den enkelte. Alt dette skal lærere ivareta innenfor rammene av ordinær undervisning, og dermed kreves at det finnes ressurser som kan brukes fleksibelt der behovene oppstår.

Tilstrekkelige ressurser for å ivareta våre barns behov for tilpasning forebygger tapsopplevelser og skjevutvikling og slik også behov for kostbare spesialpedagogiske vedtak senere. I sum mener jeg innstramming som fører til mindre romslighet i det daglige skoletilbudet vil resultere i større økonomiske kostnader på lang sikt.

Et enda viktige argument er belastningen det vil medføre våre barn om deres behov for faglig og sosial ivaretakelse ikke møtes.

Kutt i stillinger har direkte innvirkning på det helhetlige skoletilbudet rundt våre barn. Færre tilgjengelige ressurser mener jeg gir risiko for at våre skoler ikke har mulighet for å ikke møte kommunens egne strategiske planer for skoletilbudet. Jeg er redd for at debatten slik den fremstår skygger for fokus på hvilken kvalitet på opplæringen vi skal tilby kommunens barn i et langsiktig perspektiv.