SVA er på Tons of Rock på Fredriksten festning i Halden. En tredagers tungrockfestival der lørdagsprogrammet har bestått av band som AC/DC-aktige Airbourne fra Australia, myteomspunne Satyricon fra Norge og svenske Sabaton.

* LES OGSÅ: Terje Methi gleder seg til å spille på sin gamle hjemmebane

De spilte for flere tusen svartkledte, svartsminkede og glade mennesker med nagler, kjettinger, langt hår, langt skjegg, tatoveringer og t-skjorter med bandlogoer som bare de innvidde klarer å lese.
Festivalen skal avsluttes av en gjeng dresskledde musikere med slips som spiller rockabilly og swing og synger på totendialekt.

Ikoner

Eldar Vågan ankommer festningen i sin ikke helt nye Mercedes stasjonsvogn og parkerer backstage mens Five Finger Death Punch dundrer i vei for blodfans med en rød hånd malt i ansiktet.
På leting etter garderoben sin finner han Satyricon og blir tatt hjertelig imot.
– Eldar! Det er jo Eldar! Kom, vi må ta bilde! Frost og Satanders blir ivrige når et norsk rockeikon plutselig dukker opp i garderoben deres.
Bilder må tas mens det poseres med «sign of the horns», og Satanders (Anders Odden) lurer på hvordan det går med plata som det ryktes Vågan skal gjøre med TNT-gitarist Ronnie LeTekrø. Ikke lenge etter er bildene på Facebook.

Gammel tungrocker

Vågan finner garderoben til bandet sitt, som er mye mindre enn Satyricon sitt, bare såvidt plass til noen enkle stoler, ingen sofa, kjøleskap eller buffet med frukt og grønt. Men han har snoket litt rundt i garderobene og funnet noen brødskiver med kjøttpålegg.
– Det var kjentfolk, det der?
– Joda, jeg kjenner godt til dem, trivelige karer, ler Eldar Vågan og forteller at han har en fortid i tungrocken.
– Jeg startet jo å lære meg og spille gitar på 70-tallet, og da gikk det i litt hardere saker. Det var band som Deep Purple, Uriah Heep og Thin Lizzy som gjaldt. Jeg øvde og øvde og etterhvert fikk jeg jo til litt, ler han.
– Visste du at selveste Scott Gorham fra Thin Lizzy spilte her i dag?
– Nei, det visste jeg ikke. Men mine helter var nå helst Gary Moore og Phil Lynnott, sier han. Dialekten med de karakteristiske L-ene gjør at Lynnott høres ut som en gammel kompis fra Toten.

Oppvåkning

– Det er jo ganske langt fra rockabilly-musikk. Hva var det som skjedde, oppdaget du det bare plutselig?
– Ja, det var akkurat det som skjedde. Jeg hørte Chris Spedding og Robert Gordon, og syntes det var så rått og minimalistisk og flott at jeg ble helt hekta, forteller Vågan.
Gordon ga ut albumet Rock Billy Boogie i 1979, og romjula samme år ble Vazelina Bilopphøggers startet i Gjøvik. Ved siden av Vågan er trommis Arnulf «Høggarn» Paulsen og saksofonist, sanger og organist Jan Einar Johnsen de eneste fra 79 som fremdeles er med i bandet.
I 1980 gikk de til finalen i NM i rock i Trondheim, ble uplassert, men fikk platekontrakt. Resten er en suksesshistorie uten like i norsk rock.

Hadde bikini

Resten av bandet dukker opp, presser seg inn i det knøttlille rommet, henger opp dressposer og finner seg til rette. Ingen kommenterer de tildelte litt stusselige fasilitetene.
Jan Einar Johnsen minner Vågan på forrige gang de var her.
– Det var jo på grensen til allsang, vitser han.
– Ja, her har vi vært før, ler Vågan.
– Jeg var medprogramleder den gangen, og delte garderoben med Katrine Moholt. Hun sa det var helt greit at jeg var der mens hun skiftet, for hun hadde bikini på seg under. Men jeg gikk ut, flirer Vågan.

Rykte om skikkelige saker

Vazelina Bilopphøggers har ikke vært på stor turne på 30 år. I år stod bandet på plakatene til utallige festivaler, og er booket til Rockefeller i Oslo i februar.
Men hvordan havnet Vazelina på programmet til landets største metallfestival?
– Det er jo litt spesielt for oss, men Terje kan jo bare spenne på seg et patronbelte så glir han rett inn, ler Johnsen og dulter i bassist Methi.
– Det hele begynte med at vi ble spurt om å gjøre en enkel spillejobb, forteller Vågan.
– Det var på en torsdag, og ikke så vanskelig å få fri fra teateret, så det fikk vi til. Og det ble en sånn suksess at vi ble spurt om å gjøre en konsert til, og så gikk ryktet og bookingene har bare strømmet inn, forteller han, og legger til;
- Så vi er ikke på en sånn tradisjonell turne der hele ruta er lagt på forhånd, det dukker hele tida opp nye forespørsler og vi tar de jobbene vi kan. I går spilte vi på Steinkjer, det var veldig morsomt, forteller han.

Ikke akkurat Borghild

– Har du det bildet av Arnulf og Suzanne Vega, det må du vise, skyter Jan Einar Johnsen inn.
Eldar finner fram mobilen og blar opp bildet.
– Suzanne Vega spilte før oss i går og vi traff henne backstage. Hun og Arnulf hadde matchende overdeler med leopardmønster, og det måtte vi jo forevige, ler Eldar.
– Vi har spilt på BUL-stevne, du vet sånn med presisjonspløying av dyrka mark. Og så har vi spilt i Kristiansand, og jeg er ikke helt sikker på om det egentlig var et kristent stevne. Vi har jo noen tekster og vitser som kanskje kan være litt sterke i et sånt veldig kristent miljø, men heldigvis har vi så mye å ta av at vi kan tilpasse repertoaret til publikum. Vi legger oss i selene for å please alle, forteller han.

Rockheim

– Den første konserten vi gjorde i mai var ganske spesiell, det var på Toten. Arrangørene hadde fått ideen at de skulle slå opp en lang seks ganger to tommer planke rett foran scenen, i mikrofonhøyde. Der skulle publikum kunne stå og ha ølglassene sine. Det var ganske fullt der i første sett, men i andre sett ble det litt bedre, for da begynte folk å falle fra, ler Vågan.
– Da spilte vi forresten i tre timer. Vi har jo bare treminutters låter, så da var jeg rimelig sliten etterpå, legger han til.
– Og da jeg kom hjem den natta ble jeg oppringt av Stein Ove Bull. Han fortalte at Kirsti Sparboe var blitt syk, så jeg måtte komme til Trondheim med en gang. Jeg måtte dele ut pris og spille en låt av Dizzie Tunes fordi de skulle innlemmes i Rockheim Hall of Fame. Så det var jo bare å hive seg rundt, da. De har ikke så mange egne låter som ville passe for meg, Et bittelite miniskjørt og sånt, men jeg fant jo en som var litt morsom, forteller Vågan. Det ble Sommersangen fra det populære barneshowet Ra-ta-ta-ta-ta, som Vågan selv spilte og sang med husorkesteret.
– Det ble en veldig fin fest etterpå med masse kjentfolk og popstjerner fra 60-tallet. Jeg traff blant annet to eldre damer som hadde vært med i Norges første dameband, og det var veldig artig for meg. Jeg er jo lidenskapelig opptatt av historie og musikk, forteller han.
Popul Ace med Vazelinas egen bassist Terje Methi ble også innlemmet i Hall of Fame den kvelden.
– Det var skikkelig stas, sier Vågan.

Teater og revy

De siste årene har konsertene begrenset seg til korte opptredener på events, innslag på konferanser eller når en bilfabrikant skulle lansere en ny modell. For Vazelina fant nemlig tidlig veien til teaterscenen. Det begynte med roller i Prøysens «Trost i taklampa» i 1984. Året etter var det sommershow med Øystein Sunde og Hege Schøyen, «Lufta er for alle», showet som den berømte punchdrunke bokseren Stælken Gundersen stammer fra.
– Det ble en heidundrende suksess. Det ble satt opp på Chat Noir etterpå og vi spilte for fulle hus fra august til mai. Det var helt rått, forteller Vågan.
Ut over 90-tallet ble det flere show og revyer, bandet satte norgesrekord i solgte billetter til sommershowene sine, laget juleshow som ble til Hjulkalender for tv og spilte inn plater ved siden av. På 2000-tallet har det blitt smått med konserter, men mange show.

Malmklang

– Det er veldig artig å gjøre konserter igjen. Den største forskjellen er vel egentlig bare at vi ikke selger billettene våre selv, flirer Vågan.
– Vi har et enormt repertoar å ta av og kan gjøre rene hits-show. Og så får vi reist litt rundt og oppdager at om publikum er 7-åringer eller 70-åringer, så kan de alle tekstene. Det er allsang og fulle hus hele veien, det er veldig trivelig. Det regner jeg med det blir her i Halden også, legger han til.
– Dere har vært i Kirkenes før?
– Vi spilte på Malmklang, det husker jeg godt, og det må ha vært i 1988, da vi ga ut albumet Tempo. Vi gleder oss veldig til å komme tilbake, sier Eldar Vågan.

Hoppe etter Viggo

Mange blir overrasket når de ikke ser Viggo Sandvik bak mikrofonen.
– Viggo sluttet faktisk i 2006, forteller vokalist Kjetil Fosseid.
– Han var jo med nesten helt fra starten og de fleste forbinder bandet med stemmen og stilen hans. Han var jo en markant forgrunnsfigur, men mange har faktisk ikke fått med seg at han slutta, sier han.
– Jeg har ikke prøvd å bli Viggo, det hadde ikke gått an, så jeg har dyrket min egen stil. De låtene som Eldar har skrevet selv, har jeg øvd inn sammen med han, slik at det blir akkurat som han vil ha dem. Men med alle låtene som vi gjør norske versjoner av måtte jeg gå til originalversjonene og lære meg dem slik at jeg kunne gjøre det på min måte, forteller Fosseid.
Han har selv en fortid i tungrock og synes det er stas å være i Halden.
– Ja, nå er ringen sluttet, ler han.
– For 20 år siden var det festivaler som denne jeg drømte om, og nå er jeg her, med Vazelina! Verden kan være merkelig noen ganger, smiler han.

Trenger bare vise seg

Mange vil ha en bit av bilopphøggerne, journalister står i kø for å intervjue det populære bandet. Men klokka nærmer seg halv ett på natta og snart er det tid for å finne veien til festivalteltet og lydsjekk. Scenen blir ledig i en halv time før de skal spille mens svenskene gjør seg ferdig med sitt Karl den tolvte-show på hovedscenen.
– Vi gjør egentlig ikke lydsjekk. Vi går bare på og sjekker at vi har signal i kablene, og så er vi klar til å spille. Det har gått litt sport i å gjøre det sånn, ler Vågan.
Med det samme han viser seg på teltscenen litt senere for å plugge gitaren i og kakke litt i mikrofonen begynner publikum som har blitt igjen etter forrige band å rope på Eldar. Han gliser til dem. Mer jubel. Og de har ikke begynt å spille engang! Det ser ut til å bli enda en kveld med stormende jubel og allsang. Og det blir det også når bandet går på scenen ti minutter etterpå, helt etter tidsskjema. Musikk tel arbe, Surfbrett, Borghild, Gi meg fri i kveld, Ferje over Mjøsa, Blå lys, Stor sølvgrå lastebil og alle de andre låtene vi kjenner så godt kommer som perler på en snor med gjøgling og moro mellom låtene. Bandet låter utrolig friskt og tett. Det digre sirkusteltet i festningen er smekkfullt av lykkelige metallfans som synger med av full hals på totendialekt. Og sangen varer langt ut i taxikøen etterpå.

Rockesuksess i 37 år

- Startet romjula 1979.
- Singelen «Gi meg fri i kveld» og «Bilopphøggerboogie gikk rett til topps på Norsktoppen.
- Debutalbumet «24-timer service» solgte 100 000.
- Har gitt ut 17 album.
- Nominert til fire spellemannpriser.
- Trofe for en million solgte album i 2005.
- 16 revyer og show siden 1984 og vært med i en lang rekke tv-programmer.