Olaug Gamnes er sprudlende i sin formidling av hva hun selv holder på med, og hun brenner virkelig for keramikk, og spesielt kamkeramikkfolket.

- Etter at jeg var ferdig utdannet keramiker og oppdaget at det for fem tusen år siden levde et folk her som hadde bygget sin kultur på helt spesiell keramikk, ble jeg veldig interessert, forteller hun.

Bøttevis

- Ut fra mengdene med potteskår som er funnet mener jeg at de må ha drevet med industri. Sør-Varangers første industri. Arkeologene har funnet ut at de bodde i kanskje 100 til 200 år på samme plass og så flyttet de videre. Det er så mange potteskår etter dem at det kan ikke bare vært til eget bruk, forteller Olaug. Hun forteller at hun i samarbeid med Edith og Svein Randa og Hans Schaaning i flere år demonstrerte brenning av keramikk i bål for turistene på Noatun.

- Det var jo foreldrene til Schaaning som fant alle potteskårene da de tok opp poteter. De hadde ei ekstra bøtte som de la potteskårene i, forteller hun.

- Vi pleide å åpne turistsesongen med å lage ett bål her på Strand og ett på Noatun, for å demonstrere hvordan det kan ha blitt gjort, forteller hun.

- Men hvorfor det er så mange skår er ikke godt å si. Jeg vet jo av erfaring at dette ikke er enkelt, det blir mange skår, ikke alt blir vellykket, sier hun.

Spesiell dekor

Det er mye å lære om kamkeramikkulturen. Olaug forteller at de hadde en helt spesiell dekor som kjennetegnet keramikken deres, mønsteret ser ut som det er laget med en kamlignende gjenstand.

- Jeg har laget meg min egen kam, men jeg kopierer ikke mønsteret deres, bare teknikken. De laget rette streker, men jeg liker å lage en liten sving, det er nå min ting, ler hun. Olaug Gamnes tar dermed vare på historien, formidler den til alle som vil høre på, og videreutvikler den på sin måte. Hun har lært opp formingslærere i Nikel i teknikken, og lærer det nå bort til museumsfolk i Sør-Varanger.

- De har funnet potteskår på Kolahalvøya også, og de har skår utstilt på museet i Nikel. Kamkeramikkfolket hadde utviklet ganske avanserte teknikker, laget potter og kar på opptil hundre liter, de laget potter med hank og til og med glasur. Det var svært avanserte ting. Siden jeg har samarbeidet med skolen i Nikel i mange år, var det naturlig å holde kurs for dem om dette, kamkeramikkfolket har jo bodd der også, sier hun.

Pasvikleire

Olaug forteller at de eldste funnene i sør er rundt 7 000 år gamle og at folket kom fra Ural via Latvia, Karelen, Finland, hit og videre til Kola. Hvorfor de flyttet på seg vet hun ikke, men ved å studere keramikken som ble liggende igjen vet arkeologene at de hadde svært god greie på å bruke leire.

- De brukte pølseteknikk, de prikket i pølsene for å skape god binding mellom de forskjellige delene, og de hadde peiling på bruk av mineraler som kunne knuses til å lage glasur. De kunne også rense leire så den fikk best kvalitet. Jeg har selv renset pasvikleire og den har god kvalitet, forteller Gamnes. Måten å gjøre det på er å tørke den helt fri for fukt, knuse den til pulver og sikte den slik at alt av jord, sand og andre ting ikke følger med. Så tilsetter man vann igjen, og da blir den helt som den fineste plastilina, forklarer hun.

Dokumentarfilm

På Strand ble hun fulgt av et filmteam fra Norske Kveners Forbund. De ville dokumentere hele prosessen fra leire til bål, og hadde fått Olaug til å lære tre unger å lage keramikk av leire fra Pasvik. Men de lærte også at dekoren som var funnet på potteskårene passet helt med ryggfinna til gjedda eller ribbeinet til rypa.

- Selv bruker jeg det jeg finner av kjøkkenredskaper eller andre ting som har en fin form til å trykke i leira med, ler hun.

- Vi håper dette skal bli et innslag i Norge Rundt eller på Nordnytt, forteller Harald Bang Olsen.

Norske Kvener Forbund har ikke lokallag i Sør-Varanger, men hadde stand på Kulturdagene på Strand i helga.

- Jeg håper vi finner noen som har lyst å engasjere seg for å skape litt aktivitet rundt det kvenske her i kommunen, sier Hilja Huru, som er leder for forbundet, og har sine røtter i Sør-Varanger.

Røykafisk

En annen med finske røtter, Yngve Beddari, var også på Strand og demonstrerte noe han brant for, å utnytte de nære naturressursene. Resultatet ble servert til stor overraskelse blant flere av tilskuerene. Det var varmrøkt sik, abbor og gjedde som stod på menyen.

- Det råeste med dette er at jeg kjøpte ei abborruse i Finland, heiv den uti og hentet den dagen etterpå. Det var fisk nok til ei hel uke. Så var det bare å lettsalte fisken i 4-5 timer og deretter i røykeriet i 30-40 minutter. Nesten ikke noe arbeid, masse mat og utmerket på smak, fortalte Beddari engasjert.

Spesielt den varmrøkte gjedda overrasket publikum.

- Den smaker jo akkurat som røykafisk, var det en av dem som kommenterte, og det var jo det det var, men hun mente røyka torsk. Og det hadde hun helt rett i, kanskje enda litt bedre.