– Hva jeg føler for dette bygget? Det føles rett og slett merkelig. Et helt bygg der skoltesamisk er førstespråket. Et helt rom er viet dokumentasjonen på at vi har eksistert i tusenvis av år og fremdeles eksisterer. At vi er et folk, har et språk og en kultur. Det står i sterk motsetning til det jeg har vokst opp med, sier Pauliina Feodoroff.

Revitalisering

– Det første rommet man kommer inn i viser mulighetene i bygget. Her kan kunstnere og kulturarbeidere arbeide, det kan være utstillinger og workshops. Det kan bli en smeltedigel av mange forskjellige uttrykk. Og det er viktig, for etter mange tiår med grundige forsøk på å undertrykke skoltesamisk eksistens er det ikke så mye igjen, sier hun videre.

ILO-konvensjonen

Hun er skoltesame fra Kivijärvi, sør for Sevettijärvi. Hun forteller at i Finland har samiske navn ikke vært tillatt.
– Jeg var 30 år før jeg fikk vite mitt samiske navn. 30 år! Hvor kommer denne frykten for det samiske fra? Norge har ratifisert ILO-konvensjonen om urfolk, som det eneste nordiske landet, og det er bra, men det er ennå mange punkter i konvensjonen som ikke er oppfylt. Dette museet kan bli et skritt på veien til å revitalisere det skoltesamiske, og det er på høy tid, mener hun,

Muntlig språk

Hun forteller at språket er svært viktig og at det er uvurderlig at det finnes de som ennå kan snakke det.
– Et eksempel mens vi har jobbet her på museet var at vi lurte på betydningen av et navn på ei elv. Ordboka ga oss noen forslag som var litt merkelige, vi prøvde å tolke det, men fikk det ikke til å stemme, sier hun.
Så nevnte en slektning at ordet var et dialektord på en fugl.
- Da falt alt på plass, for man ga jo navn på steder i naturen for at man skulle kunne kjenne stedet igjen. Elva der disse fuglene holder til, selvsagt! Vi må ta vare på språket, det er jo selve identiteten vår, sier hun.

Mangfold

– Det tok mange år før jeg fant ut at dette faktisk var skoltesamisk land. Veldig mye har blitt tatt fra oss og historiefortellingen har blitt forvridd. Nå håper jeg at vi kan få fortelle vår historie. En nasjon er ikke en homogen gruppe mennesker, det er aldri det. Det er et mangfold, og det er det som er verdifullt, sier Pauliina Feodoroff.