I jakten på en bedre forståelse av karbonets transportveier i havet, har forskere studert synkehastighetene til tarefragmenter i ulik størrelse. Spesielt interessant var det å følge ferden til de små tarebitene som finnes i kråkebolleavføring, skriver Norsk institutt for naturforsking (NIVA) i en pressemelding.

CO2-støvsuger

Hva betyr egentlig dette? Jo, forskning har vist at tare er blant de mest effektive CO2-støvsugerne på jorda. Så lenge den vokser, tar den opp store mengder CO2. Det som imidlertid har vært et ubesvart spørsmål, er hvor karbonets videre ferd går når taren dør. Nå er forskerne trolig litt nærmere et svar, og dit kom de ved å måle synkehastigheten til tarefragmenter av ulik størrelse. Forskerne studerte alt fra bittesmå partikler til hele blader, og ikke minst avføring fra kråkeboller, heter det i pressemeldingen.

Permanent fjerning av co2

– Det har lenge vært kjent at en betydelig del av tarens biomasse fraktes vekk fra tareskogene på kysten når taren feller blader eller rives i stykker. En god del av dette havner på havbunnen og blir til mat for bunnlevende dyr, men noe fraktes videre ut på dyphavet og begraves i sedimentene for godt. Spørsmålet er hvor mye tare som lagres, og hvor mye som spises opp, forklarer Karen Filbee-Dexter, forsker og marinbiolog ved NIVA og Havforskningsinstituttet.

Om transporten fører tareavfallet til sedimentene eller til bunndyrenes matfat, kan ha store ringvirkninger. Dette gjelder for økosystemet i havet, men i ytterste konsekvens også for klimaet på jorda. Som matkilde er tareavfallet en del av livsgrunnlaget for det bunnlevende dyrelivet, som står for selve resirkuleringen av næringsstoffer i havet. Lagres derimot tareavfallet i marine sedimenter på dyphavet, blir karbonet tatt ut av karbonsyklusen for godt. Dette er i praksis det samme som permanent fjerning av CO2 fra atmosfæren.

Forutsi karbonferd

Formålet med synkehastighetsmålingene var å bidra til bedre modeller for spredningen av tareavfall i havet. Resultatene viste at små tarefragmenter hadde større spredningspotensial enn store, og at rekkevidden var desidert størst for kråkebolleavføring.

Resultatene fra denne studien skal brukes i et større prosjekt, til å utvikle spredningsmodeller for tare. Forskerne kan da for første gang kunne forutsi hvordan klimaendringene og de store endringene som nå skjer i havet kommer til å påvirke skjebnen til karbonet som er bundet i tare langs norskekysten.