Fredag 3. august kl. 17.55 blir sønnen min arrestert av tre tjenestemenn fra politiet. Han forholder seg helt rolig, blir lagt i håndhjern og ført gjennom boligfeltet. «Du er anholdt for mistanke om planlagt massedrap.» Han blir anbrakt i cella. Etter seks timer blir han avhørt. Etter 23,5 time blir han løslatt.

I denne prosessen ransaker politiet hans bopel i Tromsø og vårt hus på Hesseng. De jakter på våpen. Og de tar med seg mobil og PC. Og de forlater huset i ulåst tilstand. Jeg ankommer boligen min klokka 12 på lørdag og blir da fortalt av naboer hva som har foregått i huset vårt.

Med angst og beven kjører jeg direkte til politihuset. Hva er det som foregår? Der blir jeg tatt inn til vitneavhør. Jeg skjønner på spørsmålene hvor de vil hen. Er han dypt fascinert av våpen? Har han gitt uttrykk for mye hevntanker? Og jeg kjenner hvordan pusten faller på plass og jeg senker skuldrene og blir rolig.

Var det virkelig alt de hadde: en tiltale om planlagt massedrap?

Min sønns advokat forteller i dag at alt dette har foregått på grunnlag av en anonym melding til politiet om at vår sønn har planlagt å skyte alle på en 10-årsreunion for ungdomsskolen.Han har nå bedt politiet å henlegge saken og utlevere PC, slik at han kan fortsette med musikken sin.

Så enkelt er det å trakassere og sende en hel familie inn i en helvetes sentrifuge av angst, kaos og rykter. Og der ender vel saken. Politiet er uangripelig og melder får vi aldri vite hvem er. Den som må bære hele belastningen, er min sønn og vår familie. Vi er i prinsippet rettsløse.

Har du en plagsom nabo? Ring politiet om at han planlegger massedrap. Knytt det gjerne opp mot en større tilstelning. Gjør det gjerne på en fredag. Da er du kvitt han hele helgen. Og er du riktig heldig er han prega i lang tid

Skulle du være trua av voldtekt og drap av din eksmann, duger ikke dette. Da får du bare krysse fingrene og håpe det beste. Saken stiller seg kanskje annerledes om du skulle være så heldig å kjenne noen, gjerne litt høyere oppe i politisystemet?

I min ungdom jobba jeg i en ungdomsklubb i Bergen. Der var det den gang standard prosedyre å ta med brysom ungdom i kjelleren på politihuset og banke de grundig opp før de ble lempa ut. Billig og effektivt, og man trengte ikke engang en politijurist.

Å møte de ungdommene og høre deres historie har utvilsomt forma min tillit til politiet Så ja.. Jeg er kanskje ikke helt objektiv?

For ikke mange dager siden sprang det rundt en annen potensiell massemorder i Sverige. Han hette Eric, hadde Downs syndrom,var autist og hadde ikke språk. Det eneste han kunne si, var mamma.

En natt stakk han av hjemmefra med en lekerifle for femåringer. Faren etterlyser ham, og får visnok høre at politiet ikke har kapasitet til å lete etter ham. Det neste faren hører fra politiet, er at de har skutt ham.

På plassen der Eric ble skutt og drept, lå det igjen sju tomhylser. Brukt av tre politi på en 20 år gammel gutt, språkløs med en lekerifle for femåringer.

Kunne dette skjedd med en 25 år gammel blogger og rapper?

Jeg kjenner dette i magen. Hvor nær var du, Simon? Jeg vet ikke om politiet som henta deg inn, var bevæpna, men det er vel ikke akkurat usannnsynlig om de var eller kunne vert bevæpna?

Tilsier ikke en så alvorlig tiltale et skarpt oppdrag? Hvor nær kunne du vært, Simon? Jeg ser potensialet i ting som går galt på grunn av en anonym varsler. Overdriver jeg? Mulig. Pappaen til Eric syns nok ikke det. Hva har pappaen til Simon rett til å føle?

I etterkant av at Eric ble skutt og drept har en tidligere lærer i psykologi ved politihøgskolen i Solna uttalt at livsstilen og menneskesynet til de som utdanner seg til politi, gjør at de har særskilt dårlig forståelse for mennesker som bryter med normalen.

Er politiet i Kirkenes i stand til å se forskjell på en massemorder og en rapper og blogger? En som bærer historiene og arrene etter mobbing - både egne og andres, og som bruker sine ord som sitt våpen?

Eller er det så galt at politiet har blitt brukt av andres agenda, for å gi en brysom fyr en smekk?

Eller er det så banalt at dette handler om en beslutningstager i politiet med en usedvanlig dårlig dag på jobben.

Ja, jeg er opprørt. Ja, jeg skriver i affekt. Jeg er inhabil og langt i fra objektiv. Men jeg stller spørsmål som jeg ønsker at både politi og varslere skal ta inn over seg

Så litt ros til slutt: takk for at det ikke lå igjen sju tomhylser etter pågripelsen. For det er jeg evig takknemlig.