Vi treffer Helene på telefon i Liberias hovedstad Monrovia. Sandbu Ryeng, som bor i Moss og de siste årene har jobbet for UNICEF, er en del av Flyktningehjelpens beredskapsstyrke, NORCAP.

Trykk

Det er i de Vest-Afrikanske landene Liberia, Sierra Leone og Guinea ebolasmitten har smittet flest mennesker. I oktober hadde nærmere 9300 personer blitt smittet i disse landene, i tillegg til Nigeria og Senegal. 4555 av disse er døde. Nå er Nigeria og Senegal mer eller mindre «friskmeldt», mens det er noen smittetilfeller i Mali.

– Vi har et kjempetrykk på kontoret her. Oppgaven til oss som driver med kommunikasjon er da å informere media og lokalbefolkning om hva som skjer, sier Sandbu Ryeng.

Helene føler seg godt mottatt.

– Det har vært overveldende. Å reise ned hit er noe helt annet enn å følge situasjonen fra Norge. Det å se hva som skjer i hjelpearbeidet helt på landsbynivå. Det er veldig mye å sette seg inn i og bistå med.

Alvorlig

– Hvor alvorlig er situasjonen?

– Det er veldig alvorlig, ingen tvil om det. Nå ble det første ebolatilfellet registrert i 1976 i Kongo. Men for mange er dette likevel nytt. Det er imidlertid utfordrende å planlegge hjelpearbeidet. Du må være tilpasningsdyktig. Situasjonen er flytende. Det er som å være på elefantjakt og etterhvert oppdage at du jager en rev.

Hjelpeorganisasjonene sammenligner situasjonen med skogbranner.

– I Liberia har det brent i hele landet og det er en stor skogbrann i Sierra Leone. Nå gjelder det å få slukket de brannene som er.
Men dette er ikke enkelt.

– Hva gjør du selv for å unngå smitte?

– Jeg er ekstra nøye med hygiene og å vaske hendene i klor og sprit. Det er lett at sykdommen kan smitte dersom man tar seg selv i ansiktet. Da er det lett å ta temperaturen i kroppen.

Helene er usikker på hvor mange nordmenn som er i Liberia for å arbeide mot ebolasmitten.

– Det er fem-ti jeg vet om, men det nøyaktige antallet er sikkert høyere. Vi har lange dager og mye å gjøre her. Det blir lite tid til annet.

Lukke landet

Sandbu Ryeng forteller om et land fylt av angst. Flyselskapene nektet å fly til Liberia og innbyggerne er redde for at landet ville bli lukket.

– Man blir jo nesten paranoid i en slik situasjon. Lokalbefolkningen blir redde, naturlig nok. Hva kan man ta på? Hva kan man gjøre? Mange er traumatiserte, mange går glipp av utdanning, mange har mistet foreldrene sine. Det som gjør det så vanskelig er jo at dette er en trussel man ikke kan se. Folk kan ikke slutte å leve. Men det er mye kulturer, tradisjoner og overtro i disse landene, blant annet når det gjelder begravelsesrituale, der man vasker sine avdøde før de begraver dem. Dette endres ikke så lett, men man setter seg i verste fall i livsfare ved å utføre disse ritualene.

– Å få bukt med sykdommen blir vanskelig. Når tror man at helsemyndighetene kan ha fått kontrollen?

– Det er umulig å si. Generalsekretær Ban Ki-moon i FN har sagt at dersom man klarer å holde trykke oppe i hjelpearbeidet, så kan man få utryddet sykdommen innen midten av neste år.

Bekymret

Helene sin mor og far bor i Sør-Varanger. Hun har også familie hjemme i Moss.

– Jubelen sto vel ikke i taket, akkurat, når jeg fortalte at jeg skulle reise ut og jobbe blant ebolasmittede. Det blir kanskje litt spesielt når det er ens egen datter. Men noen må gjøre denne jobben for å få bukt med problemet, sier hun.