Av Aslak Syse

Det er 25 år siden en lokal miljøaksjon i Sør-Varanger kommune fikk nasjonal oppmerksomhet og tilslutning. Historia om bakgrunnen for aksjonen, de ulike aksjonsformene og hvordan disse ble mottatt i norsk og russisk establishment, er nå dokumentert i en ny-utkommet bok: Historien om «Stopp Dødsskyene fra Sovjet».

Nikkel

Etter andre verdenskrig da Sovjetsamveldet på nytt ble Norges nabo, ble grenseområdet på sovjetisk side kraftig industrialisert med produksjon av metallet nikkel. Bare fem mil fra Kirkenes ligger det russiske industrisamfunnet Nikel der det slippes ut hundretusener av tonn svoveldioksid i tillegg til diverse tungmetaller. Omkring Nikel er det ikke lenger egentlig natur; den naturlige vegetasjonen er for lengst avsvidd av miljøgifter.

Slik er det i dag, og slik var det i 1990 da noen ildsjeler som ikke lenger klarte å være passive tilskuere til naturforurensningene, startet med spontane aksjoner. I løpet av kort tid utviklet initiativet seg til en landsomfattende miljøaksjon. I 1990 var Sovjetsamveldet grensestaten over elva, men ble til Russland i 1992. Det endret verken aksjonens navn eller sitasjonen med at svoveldioksid og tungmetaller fortsatt forsurer omgivelsene, fremfor alt på russisk side, men også på norsk side. Nikel-byen ligger bare få kilometer fra norskegrensen. «Dødsskyene» er den vindbårne forurensingen som rammer både russisk og norsk territorium.

Tre styrker

Boka som er redigert av frilanseren Thorbjørn Bjørkli, har tre vesentlige styrker. For det første er den dokumentariske biten på plass gjennom faksimiler (i god trykkvalitet) fra lokale og nasjonale aviser i «sanntid». Her er det nedlagt et nitid arbeid. Motstemmene kommer også godt til orde. Det gjelder de som mente at aksjonistene gikk for langt når det ble helt skittent vann i cognac-glassene da russiske og norske gruvesjefer møttes, når folk den ene måneden gikk rundt «Treriksrøysa» som utgjør grensa mellom Norge, Russland og Finland, og derved ulovlig tok seg inn på sovjetisk territorium, for deretter noen måneder senere å bolte seg fast til fabrikkanlegget i Nikel.

Aksjonen fikk bred politisk støtte, helt opp i regjeringskvartalet. Initiativet skjedde i Syse-regjeringens tid, og statssekretær Kai Eide var en sentral støttespiller for det parallelle politiske arbeidet for rensning av de russiske fabrikkene. En samlet regjering ga sin støtte til aksjonen, om ikke til aksjonsformene. Regjeringen stilte flere hundre millioner kroner til rensing av Nikel-verket. Men boka peker på at regjeringens politiske arbeid mot denne forurensningen fikk et «set-back» ved regjeringsskiftet da den tidligere miljøvernministeren Gro H. Brundtland overtok som statsminister. Den inneholder en rekke ulike vurderinger av hvorfor denne nedprioriteringen skjedde idet en miljøopptatt politiker overtok regjeringsroret. Disse analysene er bokas andre klare styrke.

Den tredje styrken er den helt ærlige holdningen til at aksjonen døde ut til tross for flere tusen medlemmer spredd over hele landet, støttekonsert i Oslo Konserthus og på Kirkenes med sentrale musikere (Mari Boine, Arja Saijonmaa mv.) som bidro på idealistisk grunnlag. Kampviljen ebbet ut til tross for at forurensingene fortsatte. Til denne styrken hører også at datidens sentrale aktører (Stoltenberg, politimesteren som bøtela aksjonistene for grensekrenkelser og førte aktoratet i straffesaken mv.) bidrar med sine refleksjoner 25 år etter. Hvordan kunne en så god sak få en så sørgelig slutt?

I boka, og i presentasjonen ved lanseringen, er fokus nå dreid fra selve Nikel-pipene til oligarken Vladimir Potanin for hvem Nikel-pipene er en gullgruve. Med en formue estimert til 115 milliarder NOK kunne han greit med dagens teknologi redusert forurensningen og like fullt tjent store penger på denne produksjonen. Produksjonen gir etterspurte metaller til PCer, mobiltelefoner mv. I stedet beriker han seg, mens befolkningen på begge sider av grensa lider under denne kapitalistiske utnyttingen som ikke ville kunnet skje i stater med et større krav til at forurenseren skal betale.

Veldokumentert

Boka er veldokumentert, oversiktlig og kronologisk redigert, og den har spennende billedstoff. Boka anbefales til alle miljøinteresserte, alle grenseopptatte, og alle som er interessert i direkte aksjoner som politisk virkemiddel.