Fallhøyden er stor og det krever bra med pågangsmot, samt dugelig med frivillig innsats når man skal kjempe mot den inngrodde sørvarangerske hyttetradisjonen en flott helg i september. Utpå kvelden var det heldigvis bra trøkk i lokalet og lovordene kom som perler på en snor.

- Du må huske å skrive i avisa at dette er et kjempearrangement, lød meldingen.

Ufortjent

Det begynte imidlertid rimelig trått. Rapporter forteller om at kun en håndfull festivalgjengere var på plass da tribute-bandet U2-2U gikk på scenen rundt halv syvtiden lørdag kveld. Stort bedre var det ikke da avisa var på plass i åttetida. Rabagastene i det norske metal-bandet, El Caco, røsket gitarstrenger som om Barentshallen skulle vært smekkfull, og en liten gjeng blodfans hadde det superfett foran scenen. Det ség imidlertid på med flere folk underveis og observasjoner tyder på at kanskje flere fikk øynene opp for det Spellemann-nominerte bandet, selv om det nok kanskje var neste programpost som var målet for kvelden.

Sikkerstikket

Kurt Nilsen. Norges første Idol, samt World Idol-vinner, har nå holdt koken i ti år, og er den reality-artisten som har hatt desidert størst suksess her til lands. Hans brede apell gir utslag på klientellet. Her var alle aldersgrupper representert og det var skikkelig gøy å se ungdommer og voksne stå skulder mot skulder mens de rådigget musikken. Nilsen ga av seg selv og publikum tok i mot med åpne armer. Det var allsang, kos og god stemning. Etter konserten var det mange fornøyde fjes å se.

- Det var konge! Iver Magga, Gøran Johnsen, Tom Erik Pedersen og Veronica Johnsen var enige.

- Hærlig med Kurt Nilsen, sier Kristina Huru og Jeanette Rasvik. Så var det unggutten LidoLido sin tur til å fortsette stemningen, før kveldens andre høydepunkt for mange, entret scenen. En liten uformell spørreundersøkelse gjennom kvelden ga ingen svar på om hvem som var størst av Kurt Nilsen eller Morten Abel. Stemningen var uansett ertesuppetykk gjennom begge konsertene og sistnevnte viste at han fremdeles har scenetekke så det holder, på tross av nesten 30 år i rampelyset.

Stress

Mellom slagene traff vi festivalgeneral, Stian Labahå, som nå hadde senket skuldrene. Det har vært fryktelig mye stress og lange dager i forkant.

- Nå er det ikke mer jeg kan gjøre, men jeg er fornøyd, sier han i en kort kommentar, før han haster videre. Så får vi se da når tallenes tale er klar. Blir dette en årlig happening, eller ender Grenseløsfestivalen som et friskt engangsstunt. Folk avisa snakket med håper på førstnevnte, for det er helt klart at man trenger noe slikt. Også i lille Sør-Varanger.