I filmen er det seks tidsvitner som ble flyktninger i eget land høsten 1944. Nå er et av tidsvitnene i filmen, Grete Haagenrud, i Tromsø på filmpremiere sammen med filmskaper Ellen-Astri Lundby.

– Jeg er snart åtti år, så om jeg skulle på filmpremiere så måtte det være nå, ler Haagenrud.

Hun synes det har vært fint å være med i denne filmen, og bidra til at fortellingene om krigen blir fortalt.

Tvangsevakuert

Grete Haagenrud satt i hagen og planla sin seksårsdag da det verste bombeangrepet rammet hjembyen hennes, Vadsø, 23. august i 1944. Hun og familien måtte flykte til Tana, og ble senere tvangsevakuert sørover.

Tilbake til Finnmark kom hun i 1947, men da til Kirkenes.

– Vi ble innlosjert i en brakke som lå der hvor rådhuset er i dag, minnes Haagenrud.

I fjor sommer traff hun igjen barndomsvenner fra Kirkenes under en 60-årsfeiring med klassen som hadde vært russ sammen. Da ble det også mimret om krigen.

Haagenrud sier at hennes fortelling var annereldes enn venninnene i Kirkenes.

– Jeg hadde jo vært tvangsevakuert, mens de hadde oppholdt seg i tunellen. En av venninnene mine hadde til og med fått en bror mens de var der inne, sier hun.

– Men dengang snakket jeg ikke om min egen krig, og tvangsevakueringen. Det er kanskje derfor jeg skrev bøker om det som voksen.

Haagenrud har skrevet de fem bøkene om Sofie og Katrine, erindringsbøker om barndom i Finnmark og på flukt under andre verdenskrig. Under 60-årsfeiringen kom hun også i snakk med en annen hun kjente som også hadde blitt tvangsevakuert med «Carl Arp».

– Jeg måtte spørre ham om hvorfor vi ikke hadde snakket om tvangsevakueringen før. «Nei, man snakket jo ikke om krigen», sa han da.

Nye flyktningemøter

En viktig del av filmen «Brennende minner», er møtet mellom de som var flyktninger under kriger, og noen av dem som er flyktninger i dagens samfunn.

I forbindelse med filmopptak kom Haagenrud tilbake til Vadsø. Hun var tilbake som barn med familien sin, men de dro aldri og besøkte barndomshjemmet som de måtte flykte fra.

– Kanskje var det av hensyn til oss at de voksne aldri tok oss med dit, sier hun.

Haagenrud fikk en stor overraskelse da hun besøkte barndomshjemmet med filmteamet.

– Da vi kom dit bodde det flyktninger der! Det var en veldig rar følelse, og et veldig fint møte, sier hun.

I filmen møter hun to søstre fra Sudan som også er flyktninger i Vadsø i dag.

– De synes det var så rart at jeg også hadde vært en flyktning, de syens mer jeg var filmstjerne. Og de synes det var vanskelig å forstå at jeg hadde flyktet fra Vadsø.

Originalt grep

Filmskaper Ellen-Astri Lundby er fornøyd med valget om å la datidens flyktninger møte nåtidens flyktninger.

– Det har vært litt diskusjon rundt om dette var et godt grep eller ikke. Jeg mener det er et godt grep, sier hun.

– Man skjønner virkelig hva det vil si å være barn i krig når man får dette inn under huden. Det gjør man med både de som minnes, og barn som er flyktninger i dag. Jeg mener dette er et originalt grep, sier hun.

Underfortalt

Filmskaper Ellen-Astri Lundby lager gjerne filmer som tar tak i vanskelige og fortrengte minner.

– Det er veldig flott å få filmen med i konkurranseprogrammet på Tiff, sier Lundby.

– Og så er det fint at jeg kunne ha med tidsvitnet Grete Haagenrud hit til Tromsø på premiere. Vi i familien har forholdt oss så sterkt til Gretes bøker, de er jo klassikere, sier hun.

– Det er også et velidg interessert publikum som kommer på filmene mine, så litt nervøs er jeg jo også.

Lundby sier hun har laget denne filmen fordi det er en historie som også har preget hennes liv.

– Jeg synes også dette er en underfortalt historie. Min mor ble tvangsevakuert, men da jeg begynte å spørre om dette i voksen alder så kunne hun ikke lenger huske noe på grunn av demens. Jeg lagde jo filmen «Min mors hemmelighet» om den samiske arven som hun også hadde fortiet.

Lundby er glad filmen nå er på Tiff, men sier at det å få finansiert filmen har vært vanskelig.

– Men Nordnorsk filmsenter har heldigvis støttet meg hele veien. De har også likt grepet, at jeg speiler nåtiden. For hva skal vi med historie om vi ikke også prøver å lære noe av den?