Mohammad Shafiq Seddiqi forteller at han har flyktet fra radikale, konservative muslimer både i hjemlandet Afghanistan og i Russland. Han har blitt fratatt jenta han elsker og skulle gifte seg med, har fått dødsdom fra en shariadomstol og er fritt vilt for sunny-fundamentalister i Russland. Nå sitter han i Vestleiren i Sør-Varanger og venter på å bli sendt tilbake til Afghanistan.
– Min flyktninghistorie er litt annerledes enn de fleste andres, sier han.

Sharia-dødsdom

– Hvorfor jeg flyktet fra Afghanistan? Jeg kommer fra en del av landet som er kontrollert av et svært konservativt, radikalt muslimsk politisk parti. Landsbyen min heter Qatar Khak og ligger i Siagerg i Parvan. Det er nord for Kabul. Jeg hadde tatt utdannelse som bygningsingeniør i Russland, og da jeg kom tilbake begynte jeg å bygge skoler. Dette liker ikke de radikale muslimene, de vil at barna, og bare guttene, bare skal ha muslimsk utdannelse. Jeg ble derfor truet og beskyldt for å være utenlandsk agent, at jeg hadde blitt kristen og mye annet. Fundamentalistene gikk til og med til en shariadomstol og fikk laget et dokument som sa at jeg støttet USA, var utenlandsk agent, motstander av islam og var blitt kristen. Jeg fikk dette papiret der det stod at hvem som helst hadde rett til å drepe meg. Jeg tok med meg familien og flyttet til en annen by, Charikar, som er hovedstaden i Parvan. Jeg trodde jeg ville være tryggere der. Men etter bare en uke ble huset angrepet med granater. Min mor ble skadet i angrepet. Jeg snakket med politiet, men de sa det var ingenting de kunne gjøre. Da rømte vi til Kabul, men jeg skjønte at jeg ikke kom til å være trygg noen steder, så jeg dro videre til Russland, til Volgograd, der jeg hadde tatt utdannelse og hadde kontakter. Jeg var heldig og fikk jobbe med et lærlingeprogram i forbindelse med ingeniørutdannelsen jeg hadde tatt, forteller Seddiqi.

Tvangsekteskap

Men friheten i Russland skulle ikke vare lenge. Seddiqi forteller at i et halvt år levde han som normalt, han hadde jobb, et sted å bo, og traff til og med ei jente som han ble forelsket i. De to begynte å planlegge framtida sammen.
– Hun heter Zaira Mustafajeva, og hadde også begynt på høyere utdannelse. Vi snakket om å flytte til Moskva og leve et moderne liv sammen. Men så en dag kom sjokket. Jeg hadde ikke hørt fra henne på tre dager, jeg visste ikke hvor hun var blitt av før hennes mor kontaktet meg. Hun fortalte at familien hadde funnet en mann til Zaira som hun skulle gifte seg med, og at de ikke visste noe om meg før nå. Jeg protesterte, men hadde ikke noe å stille opp med mot henne, forteller Seddiqi.
Dette er tydelig hardt å fortelle om, og han må ta en pause. Tårene renner.
– Unnskyld, men dette er vanskelig å snakke om, sier han.
– Jeg elsker henne og hun elsker meg, men jeg vet ikke hvor hun er eller hvordan hun har det. Jeg fikk snakket med henne på telefon et par ganger, hun bare gråt og var fortvilet. Jeg vet ingenting...

Fryktet for livet igjen

Seddiqi forteller at det som verken han eller Zaira ofret en tanke eller brydde seg om, var at han var afghansk sjia-muslim og hun var tsjetjensk sunny-muslim.
– Fundamentalistene fra disse to gruppene er fiender. Jeg og Zaira brydde oss ikke om disse gammeldagse konservative religiøse tradisjonene, men det gjorde familien hennes. Jeg prøvde på alle mulige måter å løse dette, jeg reiste til Moskva og snakket med de eldste afghanske lederne der, og jeg snakket med politiet. Det var ingenting som nyttet. Det jeg ble fortalt var at tsjetjenerne har sin egen mafia i Russland, dem er det ingen som kan kontrollere, og at de ville finne meg hvis de ville. Hvis jeg flyttet til en ny by, måtte jeg registrere meg der, og den informasjonen ville tsjetjenerne få tak i. Det er mye korrupsjon i Russland, så dette ville ikke bli vanskelig for dem. Mens jeg var i Moskva ble jeg oppringt av en venn hjemme i Afghanistan som fortalte at noen hadde vært og spurt etter meg der, og så fikk jeg den siste telefonen fra Zaira. Hun gråt og tryglet meg om å flykte for å redde livet. Hun fortalte at brødrene hennes og den nye familien ville drepe meg, slik tradisjonen tilsa, fordi jeg hadde gjort henne til kvinne før hun ble gift, fordi jeg var sjia og ikke godkjent av familien. Det var 20. eller 21. oktober, og siste gangen jeg hørte fra henne, forteller Seddiqi.

Til Norge

– Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre og begynte å spørre andre om hvilket land som kunne være trygt å reise til. Jeg kjente ikke til Norge før noen fortalte om det, og bare noen dager senere var jeg i Murmansk. 28. oktober var jeg i Kirkenes, forteller han.
Seddiqi ble så sendt til Karmøy utenfor Haugesund. Han forteller at han der ble intervjuet av UDI på telefon, og at det gikk veldig fort. Han var afghaner med oppholdstillatelse i Russland og utfallet var dermed gitt.
– Jeg hadde ingen rettigheter i Norge, sa de. Jeg vet jo at Russland er et trygt land, men det er ikke russerne eller myndighetene som er farlige for meg, men dette vil ikke UDI høre på og jeg fikk avslag. Tre dager etter dette kom politiet og hentet meg, jeg ble sendt til Kirkenes og tilbake til Storskog og videre til Russland. Men på grensestasjonen oppdaget russerne at passet mitt hadde gått ut på dato, og sendte meg tilbake til Norge igjen. Tolken her fortalte meg at jeg egentlig bare har to valg, å bli tvangssendt til Russland eller Afghanistan, eller å bli frivillig returnert til Afghanistan gjennom IOM, den internasjonale flyktningeorganisasjonen. Jeg var forvirret og klarte ikke tenke, så jeg skrev under på frivillig retur. Jeg er jo ikke kriminell, jeg liker ikke tvang. Jeg regner med at jeg blir sendt hjem i januar når de er ferdig med nyttårsferien, forteller Saddiqi.

– Som i fengsel

Nå sitter han fast i Vestleiren og forteller at han er på sammenbruddets rand. Da SVA besøkte han, hadde han akkurat vært hos tannlegen.
– Jeg hadde sånne smerter at jeg trodde det var tannverk, men tannlegen sa at det var ingenting i veien med tennene mine. Det kommer antakelig av at jeg biter tennene så hardt sammen når jeg sover, og jeg sover veldig dårlig og klarer ikke tenke klart når jeg er våken. Folkene her er hyggelige og maten er god, men vi får det samme å spise hver dag. Det er ingenting å gjøre her. En av de andre har en laptop, så vi kan se på film, men ellers er det som å være i fengsel. Vi kan ikke gå noe sted, vi har bare brakka og senga, og ute er det kaldt og mørkt. Det er veldig ensformig. Jeg tenker på Zaira hele tiden, på hennes fremtid, på min fremtid, men jeg vet ingenting, jeg føler meg helt maktesløs, forteller han.
Seddiqi forteller at på Karmøy fikk han kontakt med lokale frivillige, blant annet gjennom Røde Kors, og ble venner med noen av dem. Det var en av dem som tok kontakt med SVA og fortalte om han. Det er ingen lokale frivillige som har besøkt Vestleiren, og han forteller at avisa og observatøren som er tilstede under intervjuet, er de eneste andre han har fått fortelle sin historie til.

Vil bare bli hørt

Mens vi tar farvel, kommer en av de ansatte i leiren og leverer en pose med medisin som hun har hentet for han på apoteket.
– Det er smertestillende medisin, kanskje det hjelper litt, sier han.
– Det eneste jeg ønsker er at UDI skal høre på meg. Jeg har ikke mistet håpet, men det er veldig, veldig vanskelig når det ikke er noen å ta kontakt med, sier Mohammad Shafiq Seddiqi.

Spesiell sak

Ved presseavdelingen til Politiets utlendingsenhet (PU) opplyses det at de kun har med registrering og utsending av flyktninger å gjøre. Alt som foregår mellom de to oppgavene er det UDI (Utlendingsdirektoratet) som har med å gjøre.
Hos UDIs presseavdeling opplyses det at dette er en så spesiell sak at det ikke er mulig å uttale noe om saksgangen på generelt grunnlag. Mohammad Shafiq Seddiqi må derfor skrive under på at UDI kan bryte taushetsplikten og uttale seg til media. Før deadline onsdag hadde SVA ikke fått vite noe mer fra UDI.