Det betyr ikke at det alltid er lett å gå den nye veien. Det kan være dager da en trenger noen å snakke med. Fagfolk som vet hvor skoen trykker. Som ikke bare stryker en over ryggen, men som vet hvilke spørsmål som kan og bør stilles. Folk som tar med seg jobbtelefonen hjem og har den påslått når de er på hytta i helgene. Som en kan sende sms til dersom det røyner på. Som går bort fra familien og aktivitetene sine og opp i skogen for å prate med deg.

- Helt uvurderlig, sier Lars Randal og Jan Tore Rasvik om kommunens rustjeneste.

En tjeneste som risikerer å bli nærmest utradert i neste års kommunebudsjett.

- De stiller de rette spørsmålene og er kritiske. Mange ganger har de stilt meg til veggs og fått meg til å tenke, sier Lars Randal og beskriver at han selv er fersk i systemet som tørrlagt alkoholiker.

- Og jeg vil si at Rustjenesten er en del av mitt ettervern. Mye på grunn av dem har jeg fått tilbake livet mitt, sier Lars Randal.

- Jeg syns det er helt hårreisende å i det hele tatt tenke på å legge dem ned. Jeg er så heldig at jeg har et godt nettverk, men jeg tenker på de som er helt alene. De som kommer hjem til en tom hybel eller leilighet.

Mennesker det gjelder

Vi sitter hos «Kafe Kom Inn». Egentlig skulle SVA lage en førjulsreportasje om kafeen som er drevet av RIO, Rusmisbrukernes interesseorganiasjon. Men så blir rådmannens budsjettforslag lagt frem, et forslag som etter brukernes og ansattes mening ikke kommer til å gavne saken i det hele tatt.

- Det er de svakeste som alltid skal tas. Demente, funksjonshemmede, rusmisbrukere. Men vi er personer og vi er ressurser. Mitt navn er ikke «Rusmisbruker» Mitt navn er Jan Tore Rasvik, poengterer ildsjelden som har invitert med seg en forsamling med ulik bakgrunn for å fortelle om mulige konsekvenser av å legge ned tilbudet. Samtidig ivrer han for at kommunen i det minste legger frem en konsekvensutredning.

Her sitter et par politikere som har tatt seg tid til å komme, Eilif Johannessen fra Høyre og Pål Gabrielsen fra SV. Her sitter arbeidsleder Karin Johansen og avdelingsleder fra Rustjenesten, Gøril Jensen. Clas Andersen er LAR-bruker, det vil si han er inne i et system som gir legemiddelassistert rehabilitering. Lill Karikoski er med. Beate Fermann og Anne Hasselberg fra RIO. Lars Randal og altså ildsjel Jan Tore Rasvik.

Privat behandling

Lars Randal forteller at han tidlig begynte å snakke om at han ville slutte å drikke.

- Jeg dro til Tana og via kjente visste jeg at Rustjenesten fantes. Men jeg måtte gå mange runder med meg selv. Litt flåsete pleier jeg si at jeg brukte 35 år på å forsøke lære meg å drikke. Men jeg måtte gi opp forsøket. Jeg er tunglært, smiler han og forteller at valget endte med et seks ukers opphold på den private behandlingstilbudet Vangseter.

125.000 kroner ble samlet inn i en kronerulling i familien.

- Og det er den beste bruken av penger jeg noen gang har gjort. Jeg var heldig og rotet ikke bort alt. Unger, kjæreste, jobb, familie. Men det var like før.

Randal forteller at han fremdeles får hjelp fra Rustjenesten.

- Fra Rustjenesten og fra VPP. De har ulik kompetanse og de utfyller hverandre. Hun jeg har som kontakt i Rustjenesten ringer meg en gang i blant og det er godt. Det er en enorm trygghet i å vite at hun er der dersom jeg skulle trenge det. Samtidig har jeg også hatt en enorm støtte fra alle mine kjære, understreker han.

Sette i gang

Rustjenesten har 63 brukere, men det gir ikke hele bildet. For fra en lege gir en bekymringsmelding, en pårørende ringer eller en nabo ringer, kan det ta tid før et system eventuelt settes i gang. I tillegg kommer pårørende. Brukerne er like ulike som befolkningen er det. I alle aldre og alle samfunnslag, og med ulike rusbilder og stadier i misbruket eller rehabiliteringen.

Lars Randal mener en samtale med Rustjenesten kan være det lille som setter i gang veien mot å slutte å drikke eller ruse seg.

- Min dato er 25. mai 2016. Da tok jeg beslutningen. Om jeg ikke hadde tatt den beslutningen, så hadde jeg mistet alt. Ungene var i ferd med å trekke seg ut, og jeg var på et mørkt sted.

Randal beskriver at han for tre år siden mistet kontrollen helt.

- Jeg valgte feil vei, for å si det sånn, men nå har jeg valgt en annen vei. Det ble slik at hytta, som før hadde vært gode minner fra ungene var små, nå ble en drikkeplass. Men den dagen, den 25. mai var det nok. Jeg våknet opp og bestemte meg. En kompis satt i lag med meg på hytta helt til jeg ringte Vangseter og fikk plass med det samme. Han kjørte meg til Bjørnevatn. Var hos meg der og kjørte meg så til flyplassen dagen etter. På Gardermoen kom det folk og hentet meg, sånn at jeg ikke skulle gå og vente der alene og kanskje få noen ideer. Da jeg skulle til å trø over terskelen inn til Vangseter stoppet jeg opp. Jeg tenkte at går jeg over denne terskelen så er jeg alkoholiker resten av livet. Det er et stempel å få, og ikke et positivt stempel.

Pressmiddel

Lars Randal valgte å fortelle om prosessen på facebook.

- Det ble et pressmiddel for meg selv, og jeg visste også at da ble det ro når jeg kom hjem. Folk visste at jeg hadde vært der. At jeg hadde gjort noe med det.

- På Vangseter var det hele spekteret, fra a til å. Fra jørgen hattemaker til kong Salomo. Fra bestemødre til unge folk. Poenget er at en ikke kan se på folk hvem som er alkoholikere. Jeg møtte verdens hyggeligste folk. Det er mye som skjuler seg bak fasadene.

Jan Tore Rasviks dato er 8. oktober 2012. Nå er han 48 år og han beskriver selv at hele voksenlivet gikk tapt.

33 år.

Rustjenesten sier rehabiliteringen av en rusmisbruker tar fem til syv år. Det er et komplisert bilde med elementer som helse, økonomi, familie og bolig.

Jan mener rehabiliteringen foregår resten av livet.

- Det tar tid å reise seg og stå på egne bein.

Og. Alle som reiser seg er noen. De har en mamma eller pappa, søsken, slektninger, kjærester, barn.

Mer robust

Rustjenesten er nå etablert som en egen avdeling under Rus- og psykiatritjenesten som er organisert under Barne- og familieenheten og jobber etter Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Rustjenesten har fem årsverk, og ledes av leder for Rus- og psykiatritjenesten.

Budsjettet er på 3,2 millioner kroner. Rådmannen foreslår en nedbemanning av rustjenesten, og ser det som formålstjenlig at to årsverk videreføres, heter det i budsjettforslaget.

- Hvorav ett årsverk overføres til NAV Sør-Varanger og en miljøarbeiderstilling forblir i Psykisk helse- og rustjenesten. Årsverket i NAV vil sammen med dagens team jobbe aktivt forebyggende og ha tilgang til hele NAVS tiltaksportefølje. Med denne løsningen oppnår vi et større team og dermed større mer robust fagmiljø.

Verken brukere eller ansatte er overbeviste om at dette er en god modell. Tvertimot.

Det påpekes at budsjettet er på «bare» 3,2 millioner kroner, mens en aktiv rusbruker koster samfunnet tre millioner kroner i året.

- Vi er bekymret for de som trenger oss, sier Rustjenesten og nevner som et av skjærene i sjøen at NAV tar seg av velferdsloven, mens Rustjenesten opererer innenfor helse- og omsorgsloven.

I Sør-Varanger øker misbruket blant eldre, samtidig som mange unge kommer inn i rusmiljøet. Arbeidet som gjøres er komplekst. Fra motivasjonssamtaler, til å ledsage til lege eller tannlege, organisere omsorgsgruppemøter og utredning av tvang.

For å si det sånn, de få ansatte i Rustjenesten har mange feriedager og timer til overs.

Etter å ha hørt brukere og ansatte forklare sitt syn, og motstand, mot rådmannens forslag er SVs Pål Gabrielsen og Høyres Eilif Johannessen raskt enige om at nedleggelse av Rustjenesten en dårlig idé.

Pål Gabrielsen benytter samtidig anledningen til å be medlemmene av formannskapet fronte sitt syn, i stedet for å stemme for rådmannens forslag med forbehold. Resultatet blir at de som berøres ikke får vite partienes standpunkt før det er for sent å påvirke.

Kafe Kom Inn har den klare intensjon om ikke å slippe saken, og varsler debatt på stedet i god tid før behandlingen i kommunestyret. Og til den debatten håpes det at også de andre partiene, og ordfører, denne gang avser tid.

- Det blir feil å ta fra de svakeste, konkluderer Randal og Rasvik.

Lars Randal klapper seg selv på skuldra og forteller at han på Vangseter har lært å klappe seg på skuldra og si: Godt jobba!

- Lenge klarte jeg ikke å dra på hytta. Men jeg var der for ikke lenge siden, og ble stående midt på gulvet i et sånt øyeblikk da en føler seg så takknemlig over livet. Jeg må være så ærlig at jeg sier at jeg fikk tårer i øynene og tenkte: Så godt jeg har det nå! Uten Rustjenesten hadde jeg kanskje ikke kunnet klappet meg sånn på skuldra. Jeg har i dag et flott liv med familie, kjæreste og venner. Og sånn skal det være fremover. Mye takket være tilbudet fra Rustjenesten.