16. oktober

Dagens rykte: Russerne står 30 kilometer fra Tårnet. Elvenes og omegn skal være bruhode. Russiske panserstyrker skal være mellom Nausti og Jarfjord. Du undres vel på hvordan arbeidsforholdene er oppe i alt dette. For å stå fritt for evakuering har alle fått lønning for oktober utbetalt, men vi er ellers ikke løst fra selskapet. Men ellers driver folk på og forsøker å berge sine egne saker inn i berget. Du kan tro Bjørnevatn-folket har fått dampen opp nu. Kirkenes-folket tar det mer med ro. Kanskje er de lei og utslitt av denne stadige bergingen...
Og jentene nytter anledningen til å lufte sine vintersportsdrakter og sine skuldervesker. Du skulle bare sett, det er som en dag i Verigas-bakken, bare sneen mangler.
Det er vidunderlig høstvær, 8-10 plussgrader.

20. oktober

Dagens rykte: Russerne i Grense Jakobselv og har erobret Kolsjoki. I løpet av natten er det kommet oppslag om tvungen evakuering. Med øyeblikkelig virkning, Holtskog...
Men folket holder seg rolig, og strømmen går jevnt og sikkert inn i fjellet, ikke ned til «Alta».

21. oktober

Dagens rykte: Jonas Lie talt til den gjenstridige befolkning og sagt at fra nu er det absolutt siste frist. Jernteppet vil bli trukket ned. Kun de sterkeste vil overleve for så å måtte vandre mot øst. På formiddagen ved 10-11-tiden et voldsomt flyangrep på Kirkenes. Ja nu barn, hr vi ingen heim mer. Brent... I kveld skal vi flytte inn i teltet i fjellet. Det er et yrende liv her inne i fjellet. Hundrevis av telt, skur og småbygg i alle fasonger. Det går bra så lenge vi får beholde lyset, men det blir vel ikke så lenge. I natt gikk Kobbholmen ut, så nu er det kun Tårnet å lite på.

22. oktober, søndag

Så har vi gjennomlevet den første natten i fjellet. Vi rigget oss bra til med lys, kokeplate og huldra, så vi hadde det riktig koselig. Men ved firetiden gikk strømmen, så nu er vi henvist til stearinlys, karbidlamper og lommelykter. Det ble straks tristere...
Her må være adskillig tusen nu. Tre barn er allerede kommet til verden her inne. Sett dagens lys har de vel ikke. Det surrer og prates rundt i mørket. Enda hamres og spikres det. Her er hunder, katter, geiter, kjør og hester. Det er et larm og et leven som på en markedsplass som plutselig har mistet lyset bare...

23. oktober

Morgenens rykte: Russerne ved Tofte i Jarfjord....
Kokken 6 melding fra Kjellmannsåsen at man der tydelig kunne høre russernes høyttalerbiler. Så i morgen er vel karene her. Spenningen er uutholdelig og øker fra time til time...

24. oktober kl. 18.00

Kampene må foregå i umiddelbar nærhet nå. Granatene hyler infernalsk gjennom natten og maskingeværene knitrer sammenhengende. I formiddag ble kompressoren sprengt. Det sto en vogn med 15 tonn dynamitt utenfor. Den futtet av samtidig. Det var et forferdelig plaff selv her inne i fjellet. Alle lys blåste ut og det var et lite blaff av panikkstemning. Men snart tente folk sine pråser og falt til ro igjen..

Vi er temmelig skitne nu...
Og hva tror du det er for tilstand for de hundrevis av barn som er her inne og som ingenting forstår av det hele.
Livet her inne håper jeg blir filmet, så det kan fortelle om Sør-Varangerbefolkningens standpunkt til våre øvrige landsmenn og verden ellers.

25. oktober kl. 02.15

Natt. Fri! Så har vi altså opplevd frigjøringen. Kort og uvirkelig, men aldri har vel «Ja vi elsker» blitt sunget slik i Sør-Varanger som i bekmørket her inne i malmhallen i fjellet, av kanskje totusen mennesker, kanskje fler. Seks russiske soldater kom inn, og M.B. Johansen tolket. Det første anføreren sa var «Heis det norske flagg». Og så en kort ordre om at alle måtte holde seg i ro natten over her inne...
Klokken 08.00. Ja så er flodbølgen rullet henover oss, og vi er nu atter igjen bak fronten på motsatt kant. Det gamle formannskap tråtte sammen og i funksjon, oppnevnte katastrofenemnder. Jeg er ordfører inntil vi finner Dølvik. På ettermiddag konferanse med den russiske plasskommandant.

26. oktober.

Ny konferanse med russerne. Intet særlig nytt av interesse. Dølvik kommet over.

27. oktober

Vi har forlatt teltet og flyttet inn i et hus, altså noe med vegger og tak. Det er koldere enn teltet, men adskillig bekvemmeligere.
Det kryr og myldrer på alle veier og alle steder av russiske tropper og tren. Det hele ser nokså sjabby ut, og soldatene er av alle folkeslag etter som jeg kan se. Deres moral er visst så som så. Det rapporteres stadig om plynding og trusler.

1. november

Du har vel hørt om den store brennevinstunnelen? Joda, tyskerne glemte å sprenge en tunnel hvor det var et stort brennevinslager. Det sies 25.000 liter, andre sier 90.000 flasker. Nordmennene visste om dette lageret, og i overstrømmende gjestfrihet gikk nordmennene så og si arm i arm til tunnelen, og helt sikkert arm i arm tilbake. Du kan skjønne det ble en fyll av en annen verden. og i fylla og kom russerne ut av balanse og var til sine tider ikke bra.

7. november

Det skulle vel passe i dag, 27-årsdagen for den russiske revolusjon å forsøke å fortelle litt om hvordan Den røde armé ser ut for oss. Soldatene er omtrent som fangene vi så på Kirkenes. Uensartede og av mange folkeslag. Stort sett er det godlynte karer, men drikker de mer enn de har godt av, skråler og synger de dag og natt. Dessverre er det mange rapporter om ran av armbåndsur, sykler osv. De er av den grunn kommet i vanry og er ikke særlig populære blant folk.

8. november

I kveldsmørket lyser hundrevis av bål rundt omkring. Det er de russiske soldater som ligger i biuvak. Noen med telt, og noen uten. Det ser ikke ut som om de mener å anvende hus av noe slag under oppholdet her. Det tar vi som et bra tegn. Så kanskje drar de sin kos snart. Vi skal såvisst ikke savne dem, med kråkemålet sitt.

9. november

Fru Johannesen meddelte i morges at en norsk delegasjon på 25 mann er kommet til Petsamo - på vei hitover.

11. november

En stor dag. For oss. Norske tropper er kommet fra Murmansk. Vel cirka 230-240 mann. Dessuten regjeringskommisjonen...
Jo etter først å være kvitt synet av de loslitte grønne, og nu i lengete tid bare sett disse utstoppede fornummende russerne, var det en fornøyelse å se våre egne. Gjennomgående høye sterke karer mede en pakning som ville fått en kløvhest til å svette...
De russiske tropper sto helt forfjamset langs veikanten. Slike allierte hadde de nok ikke sett før...

17. november

Justisminister Terje Wold besøkte oss. Han hadde ingen positive ting å berette. Alle tiltak fra norsk side synes å strande på russerne. At ingen av disse kan si et klart ord...

18. november

Ingen nyheter i dag. Den samme forstemmende håpløsheten fortsetter, og vi er så helt hjelpeløse selv.

20. november

Har i dag vært på Kirkenes og sett elendigheten i fullt dagslys. Det er så totalt ubeskrivelig hvordan alt er ødelagt.

21. november

Ute i Leirpollen lå en senket tysk båt, med blant annet hermetikk ombord. Det var stor stas for dem som var så heldig å ha en båt så de kunne komme seg dit ut, kan du vite. Det sies at en enkelt familie fra Jakobsnes har 2000 kilo dansk meierismør og haugevis av hermetikk. Så der blir jo julen feit nok. Nu kan jo dette være snakk og rykter, det er jo så rart alt nu.

25. november

Det minker med maten, og det minker med humøret, og hjelp synes å være like langt vekk.
Alle mennesker så så uendelig motløse og skuffet ut. Så altfor mange er derfor irritable, krakilske, trettekjære. Og tobakkslause. Vi hadde vel ikke tenkt oss friheten slik etter all standhaftigheten, all bombingen, alle disse lange uvirkelige år. At vi skulle bli så isolert, så alene, så gledesløse. Så fattige, så uendelig fattige.

Husand skriver videre at etter dette var det bare trist hverdag som da ble det dagligdagse. Det utvikler seg utover høsten og vinteren et mindre bra forhold mellom de fattige «gjensitterne» og de like fattige «londonerne». Det ble helt bittert da kaptein Åsen skrev og distribuerte sin smedevise «Dette er ikke Norge». De var en smule arrogante de som kom med doft av den store verden med seg, og i følge Husand var folk i Sør-Varanger kanskje en smule nærtakende og sårbare i sinnet.