Kortdokumentaren kommer som et resultat av mange år i området, og god anledning til å tenke over forholdet mellom Norge og Russland. Og ikke minst, mellom mennesker. Det begynte med at jeg ville se med et sammenlignende blikk på ulikheter og likheter over grensa.

Hypotesen er at vi mennesker ikke er så forskjellige når det kommer til de grunnleggende ting i livet. Dette har vært tema i mye av det jeg har gjort som journalist, og alltid i det jeg har gjort som dokumentarist.

Jentene i filmen, Runa og Anna, er ikke så opptatt av det med å bo ved en grense i seg selv. Men de er svært interesserte i og kunnskapsrike om alt som er viktig for dem, som hest, kreativitet og ikke minst vennskap.

De snakker veldig ærlig om det å være ung, det å stå på grensen til voksenlivet. Fordi de deler sine tanker på en ærlig og modig måte, får vi innblikk i deres livsverden, og vi ser at de har felles utfordringer i livet. Det er herlig å være ung og uttrykke seg, å ennå ha leken i seg, og samtidig drømme om framtiden. Og så er det noe med forventningene fra voksenlivet som ikke er like fint.

Ved å gå litt mer i dybden, bli litt mer kjent med mennesker, ser man ofte slike resultater. Vi har mer til felles som mennesker enn hva som skiller oss: Ønsket om å få følge talenter og drømmer, få uttrykke oss, og å få leve så fritt som mulig.

En viktig metafor i filmen er elva. Elva som ikke bør skille oss som en grense, men binde oss sammen slik vann i alle tider har gjort som ferdselsåre. Jentene utfordrer grensa ved å bade i den, leke i den. Le høyt og bare være seg selv. De utfordrer oss voksne.

Er det da naivt å fokusere på det fellesmenneskelige? Hva med alt vår nabo gjør galt?

Vi i SVA, som mange andre journalister, skriver også om forhold som er mindre populære blant enkelte av våre naboer. Vi hadde for eksempel en bred dekning av den aller første Barents Pride som var her i Kirkenes i høst. Vi intervjuet representanter for det sivile samfunn på begge sider av grensa.

Det falt representanter for det offisielle Russland tungt for brystet at dette arrangementet ble lagt til Kirkenes, og ikke minst at ordføreren vår gikk først i den folkerike paraden.

Filmen avslutter med grensegjerdet som norske myndigheter besluttet å sette opp mot Russland etter den såkalte asylkrisen. Hva symboliserer det?

Folk i Nikel tar filmens siste bilde med det samme. De synes ikke noe om gjerdet.

– Gjerdet løser ingen problemer, og det sender ut en svært negativ symbolikk, gjerdet minner mest om kald krig. Det sa Lars Fordal i Barentssekretariatet da det kom. I Russland mente man at dette viser hvordan vesten isolerer seg mot Russland.

Det er greit å innrømme det, og det er lett når man bor i Kirkenes. Gjerdet så bare dumt ut. 250 meter langt og 3 meter høyt, var den symbolske verdien langt større enn den praktiske.

Målfrid Baik i NHO Arktis sa til SVA nylig at Norges sanksjonspolitikk mot Russland er en hindring i veien for et nærmere næringssamarbeid. Holdningen her er gjerne at vi ser at det er mye vi ikke er enige med våre naboer om, men de er våre naboer og vi må først og fremst samarbeide. Dette er ting vi er gode på i Kirkenes, noe som gjør Kirkenes så unikt.

Og på et menneskelig plan er det mange som vet at vi har mer til felles enn hva som skiller oss.

Vi som bor nært grensen har gjerne et annet forhold til våre naboer enn hva man har lengre sør. I Moskva eller Oslo.

Denne lille filmfortellingen ble også et slags motsvar i en tid hvor flere snakker om kald krig.

Og nå, når nye hendelser gjør at det igjen kjennes noe kaldt i vindkastene, er det viktigere enn noensinne at vi ser på hverandre med nysgjerrighet og vennskap.

Filmen kan du se her