SYNOPSIS: Sydvaranger Gruve går konkurs, og tusen mennesker mister jobben. Mennene må pendle sørover mens kvinnene blir igjen i Kirkenes. Det er vinter, mørketid og minus tretti grader ute. Kvinnene kjeder seg.

Tidligere arbeidslag nr. 15 sliter med gjeld, damer og livet generelt. De bestemmer seg for å starte byens første pizzabakeri med hjemlevering. Og pizza er ikke det eneste som står på menyen

Ivar kom inn med kaffekanna i den ene hånda og et fat med lefser i den andre.
«Tenk deg jævla godt om før du begir deg ut på noe sånt, Tony.»
«Vet du om andre måter jeg kan tjene penger på?»

Ivar satte kanna og fatet på bordet.
«Nei. Men dette er ikke noen god idé.»
«Klart det er.»
Mikko puttet tusenlappene i lomma, gikk bort til bordet og forsynte seg med lefser. «Jag er hungrig som faen.»

Han satte seg ved siden av Adolf i treseteren.
«Du kunne også fått mycke igjen for å gjøre forretninger med damene, Ivar. Kanskje behøver du inte penger, men du sitter jo her ensam hela jævla tiden.»

Her finner du første kapittel av romanen:

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Kirkenes kom senere, og Gud var ikke involvert. Ikke ifølge far min i alle fall.

Terje Laksås løsnet mikrofonen fra stativet og skuet utover forsamlingen fra scenen i Samfunnshuset. Salen var fullsatt. Tjukke ytterjakker hang fra stolryggene, og dammer av smeltet snø dannet seg rundt støveltuppene. Han så smilene og hørte humringen, og visste at han hadde publikum i sin hule hånd. Slik han alltid hadde.

Hårfestet var høyt og kroppen pæreformet, men måten han førte den på, med blind selvsikkerhet i hver eneste muskelfiber, fikk folk til å se på ham med beundring. Og måten han snakket på, som om hvert ord veide nok til å legge all tvil flat, fikk folk til å lytte.

Med pekefingeren mot taket fortsatte han:
«Den gamle hæstpeisen i himmelen lå på ei solseng i Maspalomas den dagen, pleide far min å si. Alle her vet hvem far min var. Lokfører Laksås. Noen kjente ham fra denne scenen, som lederen i Nordens Klippe. Slik jeg står her i dag. Andre kjente ham som en storkjefta kollega som alltid trodde han hadde rett.»

Latteren løsnet rundt bordene. «Jeg kjente ham som en mann med et brennende engasjement. For gruva, for kollegaene sine og for Kirkenes. Og han hadde rett om Gud. For det var malmen som skapte Kirkenes. 1,2 millioner kubikkmeter jernmalm hvilende under torv og stutt bjørkeskog i 500 millioner år. Før menn med penger kom i 1906, og menn uten penger fulgte.»

Han gjorde et sveip med hånda ut mot salen.
«Slik vi fulgte. Og jeg er glad for at far min slipper å stå på denne scenen i dag. For dette er vanskelige tider for oss alle.»

Stillheten senket seg igjen. Kun skvulp av kaffe i pappkopper kunne høres.
«Jeg kan stå her og skylde på ledelsens prioriteringer, eller snakke om jernprisens fall i verdensmarkedet. Men det forandrer ingenting. Gruva er like konkurs som den var da portene ble stengt i november. To vanskelige, beksvarte måneder har gått siden da. Men mørketida er snart over, folkens.

Om to uker kommer sola tilbake. Vi går mot lysere tider. Og det er det vi må prøve å fokusere på, selv om alt virker håpløst akkurat nå. For sola kommer alltid tilbake, og vi må våge å tro at det igjen kan gå mot lysere tider for vår fremtid her i Kirkenes. Vi må våge å håpe.»

Terje Laksås skuet fra ansikt til ansikt med tilmålt andakt og inderlighet, mens han satte knyttnevene mot hoftene og lot effekten av ordene trekke inn.

«Pisspreik.» Mannen i sekstiåra som hadde tatt ordet, snakket uten å reise seg. Håret var kort på sidene, men gikk over i sølvgrå krøller lenger oppe. Et arr skar seg på tvers gjennom rynkene i panna og brøt symmetrien i det skarpskårne ansiktet.
«Folk kan ikke betale regningene med håp.»

Terje Laksås speidet mot ham og hevet mikrofonen mot munnen.
«Ivar Kalliainen.»
Så nikket han mot de andre ved Ivars bord.
«Og hele Lag 15. Adolf, Emilio, Tony og Mikko. Godt å se at dere holder sammen ennå.»
«Samhold, ja. Viktige greier.» Snerten av ironi i Ivars stemme var skarp. «Det kan jo du alt om.»
«Vi har kanskje hatt våre uenigheter, Ivar, men »
«Uenigheter? Interessant ordvalg.»
«Vi er her for å snakke om fremtida.»

Terje Laksås gikk noen steg nærmere scenekanten. Han vendte blikket fra Ivar og så seg rundt i salen.
«Og om håp. For håp holder oss gående. Det er derfor vi er samlet her i dag. Fordi vi tror at situasjonen kan snus. Alle her har hørt ryktene om at bostyret er i kontakt med flere potensielle kjøpere av gruva. Jernprisen har økt den siste tiden, og malmen ligger der. Bostyret holder kortene tett til brystet, men rykter oppstår som regel av en grunn. Før vi vet ordet av det, sitter det en kjøper ved forhandlingsbordet her i Kirkenes og »

En mann reiste seg fra et bord midt i salen og avbrøt ham:
«Jeg så en kineser.» Et brus gikk gjennom salen. Mannen nøt effekten av bomben han hadde sluppet. Med et bekreftende smil fullførte han en langsom piruett for å favne oppmerksomheten.
Terje Laksås hevet håndflaten mot salen og befalte med tordnende stemme:

«Stille!» Summingen rundt bordenedøde ut, og han pekte på mannen som hadde tatt ordet.
«Hvor så du kineseren?»
«På Kiwi.» Mannen så ut som om han hadde nøkkelen til universets hemmeligheter i sin hule hånd.
Ivar himlet med øynene og tok ordet.
«Torgeir så en kineser. Da er det altså bekreftet: Kirkenes er reddet.»

Torgeir flyttet blikket usikkert fra Ivar til Terje Laksås.
«Han kjøpte en sjokomelk. Kineseren.»
«Så la oss oppsummere: En kineser går inn i en butikk og kjøper » Ivar stoppet seg selv og trakk pusten dypt.
«Hvordan vet du at han var kineser, forresten? Spurte du?»
«Tror du ikke jeg vet hvordan en kineser ser ut?» Med fingrene dro Torgeir huden ved siden av øynene nedover.
«Min mor var kineser.» Ivar så vantro på ham mens Torgeir dro huden oppover. «Min far var japaneser.»

Og så dro han nedover igjen på den ene siden og snudde seg mot salen. «Stakkars meg, ikke sant?» Torgeir nikket megetsigende.
«Tro meg, han var kineser.»
«Rasist!» En ung miljøingeniør med rogalandsdialekt reiste seg fra bordet nærmest nødutgangen. Skjegget duvet mens han rettet pekefingeren mot Torgeir, men den brå stillheten i salen overrumplet ham.

«Du burde ta å dra tilbake til femtitallet der du hører hjemme.»
Ved siden av Torgeir reiste en annen mann seg og hyttet neven mot miljøingeniøren.
«Tør du komme bort hit og si det, din hipsternisse? Eller må jeg komme bort til deg?» Mannen knyttet nevene og tok noen skritt fremover, men stoppet og så seg rundt da det ble klart at ingen kom til å holde ham tilbake.
«Eller tør du å komme bort hit?»

Før miljøingeniøren rakk å svare, tordnet Terje Laksås stemme på ny gjennom salen: «Splid!» Salen ble musestille igjen mens alles øyne var vendt mot scenen.

«Splid og ufred. Usikkerhet, frykt og aggresjon. Det er resultatet av situasjonen vi alle befinner oss i. Oss.» Med andektighet lot han ordet henge i lufta noen sekunder.
«Det er nøkkelordet. Oss. For vi er nemlig sammen om dette. Selv om alle rammes på forskjellige måter, er vi alle i samme båt.»

Terje Laksås pekte på en kvinne ved et bord like bortenfor scenen.
«Reidun, for eksempel. Fortell dem hva konkursen betyr for deg.»

Reidun kremtet, stemmen var lavmælt. «Mannen min, han Ronald Han har kreft. Kan ikke helbredes, sier legene her, så vi har vært på en privatklinikk i Tyskland. Behandlingen har gitt lovende resultater, men den koster mye. Og nå har vi ikke råd til mer. Vi har solgt hytta og skuteren, men det nytter ikke.»

Hun så ned i fanget, stemmen ble grøtete og øynene blanke. «Så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.»
Terje Laksås nikket alvorlig og stirret ned på scenegulvet noen sekunder. Så hevet han mikrofonen igjen og henvendte seg til en mann i trettiåra ved et annet bord.
«Og du, Helge? Hva betyr konkursen for deg?»

Helge fisket frem en mobil fra bukselomma, tastet på skjermen og holdt den opp. «Vet ikke om dere kan se dette.» På skjermen var det et bilde av et hvitt hus.
«Barndomshjemmet mitt. På Haganes, der jeg vokste opp. Like ved ballbingen. Vi har brukt ti år på å pusse det opp, etter far min døde. Rommet mitt var i andre etasje. Det er min sønns rom nå. Han pleier å herje med kompisene sine der inne. Lager et helvetes leven, men de har det mye moro sammen. Om fire måneder må jeg fortelle ham at han må pakke lekene og si farvel til kompisene. Det er fristen banken har satt. Så må vi finne oss en liten leilighet en eller annen plass sørpå, der det finnes jobb. Der han ikke kjenner noen.»

Helge tastet på mobilen igjen, skjermen ble sort. Han satte seg ned. «Om ikke det skjer et mirakel.»

«Et mirakel.»
Terje Laksås gikk frem og tilbake over scenen, mens han betraktet folkene rundt bordene.
«Vel, rarere ting har faktisk skjedd i verden enn at ei gruve blir kjøpt opp og driften gjenopptatt. Og ryktene forteller om interesse både fra russiske og kinesiske konglomerat. Så Torgeirs observasjon på Kiwi er spennende. Kineseren på Kiwi representerer håp. Den kineseren kan faktisk bety en trygg og god fremtid. Her i Kirkenes. For oss alle sammen.»

Stemningen i salen dreide mot ivrig optimisme, og det summet fra spekulasjoner rundt bordene. Terje Laksås bestemte seg for å smi mens jernet var varmt.
«En fremtid med arbeid for alle, uten at vi behøver å flytte fra barndomshjemmene våre, eller gi avkall på livsviktig medisinsk behandling. En fremtid jeg vil gi dere som den neste ordføreren i Kirkenes!»

Salen brøt ut i applaus for Terje Laksås kandidatur, og med armene ut til sidene lukket han øynene og nøt det, lot applausen skylle over seg. Da han åpnet øynene igjen, så han at alle i salen hadde reist seg for å hylle ham. Kun Ivar og resten av Lag 15 ble sittende.
Med en anstrengelse unngikk Terje Laksås å la smilet gli over i et grådig glis, og kremtet høyt for å ta ordet.

Det ble stille i salen.
«Kjære venner, jeg håper at dere alle vil gi meg deres stemme i september. Det er åtte måneder til, og tiden frem til da skal jeg bruke til å overbevise ikke bare dere, men alle i kommunen, om at jeg er den rette til å »
«Hadde han oransje boblejakke?»

Forvirret kikket Terje Laksås på mannen som hadde avbrutt ham. «Hva?»
Mannen henvendte seg til Torgeir.
«Hadde kineseren på Kiwi oransje boblejakke?»
«Ja.» Torgeir nikket. «Den var oransje.»
«Det er Birger. Han er eskimo.» Mannen sank tungt ned på stolen igjen. «Halvt eskimo. Han er sønnen til Doris Olsen. Jobber på Shell i Varangerbotn. Og er glad i sjokomelk.»

Med dette lå Terje Laksås store øyeblikk fullstendig i grus. Overgangen fra jublende optimisme til ammende håpløshet var brutal. Mutt banning og misfornøyd mumling ulmet i salen mens folk satte seg ned igjen.

Øyebrynene hang lave over pappkoppene. Noen tok jakkene sine og gikk mens de sendte bebreidende blikk mot Torgeir. Bak Terje Laksås høye panne kunne man se tannhjulene spinne.
Så hevet han mikrofonen. «Kanskje.»

Mumlingen rundt bordene stoppet, og folk vendte seg mot scenen.
Terje Laksås lot stillheten senke seg totalt, før han fortsatte:
«Kanskje var det en eskimo Torgeir så»

«Inuitt!» Miljøingeniøren var på bena igjen. «Det heter inuitt. Eskimo er nedsettende.»
«Greit, kanskje var det en inuitt Torgeir så på Kiwi. Men ikke alle inuitter har oransje boblejakke. Det er fakta. Mulighetene er store for at en kineser befinner seg i Kirkenes. Det kan i alle fall absolutt ikke utelukkes.»

«Sjokomelka, da?» Mannen som hadde lagt frem eskimopåstanden, hadde reist seg på nytt.
«Birger er glad i sjokomelk. Det er også fakta. Jeg har sett ham drikke det selv. I sekstiårsdagen til Doris.»

«Jeg har et annet faktum til dere.» Muffinssmuler drysset fra miljøingeniørens skjegg. «95 % av alle kinesere er laktoseintolerante.»

Dette var den endelige spikeren i kista for Terje Laksås forsøk på å vinne tilbake salen. Han gjorde et siste forsøk på å mane til håp og samhold. Med dirrende overbevisning leverte han en anekdote om en mann som overlevde førti dager på en luftmadrass i Stillehavet. En mann som aldri ga opp. Som heller spiste mobildekselet sitt enn å legge seg ned for å dø. Som overlevde fordi han aldri ga opp håpet. Men det nyttet ikke. Folk reiste seg og gikk. Hodene var senket og blikkene mørke.

Ved utgangen stoppet Hilde Dørum opp og kastet et blikk mot scenen. Lyset fra EXIT-skiltet over døra ga det blonde, lange håret hennes et grønnskjær som sto i grell kontrast til de klare, blå øynene over markerte innben. Fortennene gravde seg mykt ned i underleppa mens hun betraktet Terje Laksås.

På gruveadministrasjonens forrige julebord hadde han invitert henne til en intim omvisning i et bøttekott. Fristelsen til å takke ja hadde overrumplet henne, men så var hun blitt overmannet av fornuften og samvittigheten. Hun kunne ikke være utro mot Adolf. Selv om ting hadde begynt å skrante. Hun var ikke slik.

Med et blikk over skuldra fant hun Adolf og Lag 15 på andre siden av torget med stø kurs mot Rallarn Pub. Tre måneder hadde gått siden han flyttet ut fra huset og inn i campingvogna som sto parkert ved siden av garasjen.

Han var ikke en faktor lenger. Og hun hadde takket ja da Terje Laksås inviterte henne på middag før møtet.

Har du noen gang spist fersk, nykokt kongekrabbe i et lokomotiv? hadde han spurt. Om noen kvelder skulle hun det.

Hun snudde seg mot Terje Laksås igjen og smilte kort for seg selv, før hun fortsatte ut døra. Kulden slo mot henne. Hun dro en blå topplue langt ned over ørene og et ullskjerf opp over nesa, og vasset i nysnøen forbi Krigsmødremonumentet og videre mot parkeringsplassen.

Trykket med tillatelse fra Pitch forlag