• Katja Gauriloff: Har laget filmen som baserer seg på historier fra oldemor Kaisa. Foto: Oktober OY
  • Pasvik: Ellisif Wessels bilde fra Skolteholmen på Vaggetemvannet. Også folket herfra fikk nytt land ved Sevettijærvi.

Østsamenes tid her langs elvedalene fra Neiden til Kolafjorden går svært mange hundre år tilbake. Folket er også kjent som Skoltesamer, noe som gjør at vi fortsatt har mange stedsnavn i Sør-Varanger med forstavelsen skolte. Da arkeologer for rundt 100 år siden fant garnsøkker av stein på Kjelmøya, så de at det var bumerker på dem. De spurte Pasviksamene om de kjente disse merkene. Svaret var at de ikke kunne si eksakt hvilken familie søkkene tilhørte. Men at den familien hadde bodd i Pasvik kunne de se. Det de da ikke visste var at søkkene var rundt 2500 år gamle.

Levde ikke i et vakuum

Opp gjennom årene er det gjort mange arkeologiske funn. Blant annet gjennom hele Pasvikdalen. Noe relaterer seg til østsamene, mens andre funn viser at det i eldre tider også har levd andre jegere og fangstfolk her samtidig. Det kan man blant annet se ved at noen har bodd på et sted om sommeren, mens andre har bodd på samme plass om vinteren.

Handel og bytte av varer går langt tilbake. Mønster på mer enn to tusen år gammel keramikk fra Pasvik finnes igjen i Sør-Sverige. For etpar år siden presenterte arkeolog Bjørnar Olsen på et foredrag på Svanhovd et 700 år gammelt messinganheng fra Kjerringnes. Maken var funnet i Gudbrandsdalen.

Også boplasser fra samme tid var avdekket like ved veien som går utover Kjerringneset. De var, ifølge Bjørnar Olsen, funnet fordi man hadde lett i dette området. Årsaken til letingen var at det andre steder i Norden for 700 år siden var vanlig å legge boplasser på denne måten i terrenget.

Hadde sitt eget levesett

Østsamene utviklet sitt eget levesett langs dalførene. De var ikke mange, men de var godt organisert. Hver siida hadde et råd som avgjorde saker og fordelte ressursene mellom familiene. De fleste av oss har hørt om siidaene i Neiden, Pasvik, Petsjenga og Suenjel. Men det var mange siidaer lenger øst.

Østsamene lærte gjennom generasjoner sitt område og sine ressurser å kjenne. De visste blant annet at det var perler i elvemuslingen. Og de visste hvordan få tak i perlen uten å drepe muslingen.

Bostedet flyttet de ettersom hvilken tid det var på året. Sine døde gravla de på blant annet Skolteholmen i Pasvik. Da den ble undersøkt av arkeologer i forbindelse med at kraftverket på Skogfoss skulle bygges, kom mye ny viten for dagen. Holmen hadde vært brukt i ca 70 års tid i tre perioder fra 1400-tallet frem til ca 1900. Det kunne lederen av utgravingen, professor Povl Simonsen, fortelle da han var på holmen igjen på slutten av 1980-tallet.

Grensedragning og krig

Allerede på Harald Hårfagres tid, var man opptatt av grensene i nord. Men det skulle gå omtrent 1000 år før grensene mellom Norge, Sverige, Finland og Russland ble fastsatt. Da den endelige grenselinjen ble trukket i 1826 var det gått 75 år siden major Schnitler gjorde sine undersøkelser og nedtegnelser av grenseforholdene i Varanger. Han fant da at det var 8 østsamiske familier i Neiden og 10 i Pasvik.

De var altså ikke mange, men de hadde overlevd som et eget nomadisk folk i de grenseløse traktene i generasjon etter generasjon. Grensedragningen ble den første kilen som laget sprekker i deres skjøre naturbaserte eksistensgrunnlag. Sommerbosted i et land og vinterbosted i et annet, eller at hele siidaen ble delt langsetter, med en grense de etterhvert ikke fikk lov å krysse med sine rein og sauer, satte en stopper for deres urgamle levesett.

På 1900-tallet maltrakterte den ene krigen etter den andre det naturgrunnlaget de så lenge hadde passet på, og levd av. Siidaene gikk i oppløsning.

Forvist og nesten utslettet

Da finnene trakk seg ut av krigen i 1944, som en tapende part, var skoltesamene fra grenseområdene allerede evakuert til Kalajoki ved Oulu i Finland. Der ble de værende og vente, som internflyktninger i eget land. Deres gamle marker var blitt en del av Sovjetunionen. Grensene mellom øst og vest ble stengt som om et jernteppe senket seg, og deres gamle leveområder øst for Pasvik ble militariserte soner hvor ingen fikk ferdes fritt.

I et par år ventet de i Kalajoki, mens mismot og savn gnog dypere og dypere inn i kropp og sjel. En sommerkveld i 1946 fikk stammens eldste, Jakko Sverloff, besøk av forfatteren som hadde levd sammen med dem i Suenjel førkrigen.

Robert Crottet skjønte at han kunne gjøre noe for dette naturfolket som han var blitt så betatt av. Hans skildringer av Suenjel og livet der hadde vakt oppsikt i Europa. Nå var Suenjel tapt, og folket var på vei til å gå i oppløsning.

Crottet satte i gang sine venner og kolleger i Europa. Innsamlingsaksjoner ble startet. Pengene man fikk inn, og fokuset som ble satt på saken, gjorde at finske myndigheter for alvor engasjerte seg. Skoltesamene fikk tildelt ledig land ved Sevettijærvi. De fikk og støtte til boliger og reinsdyr, slik at livet kunne komme i gang.