Det skjedde i de dager da påskemarsipanen allerede hadde kommet i butikkene, at Barentssekretariatet mottok en søknad som skulle splitte et helt samfunn, og resultere i en kriminalsak jeg aldri har opplevd maken til i mine tjuefem år som etterforsker.

Debatten i forkant hadde rast. Lokalpolitikere tordnet mot hverandre i leserinnlegg. Kommentarfeltene kokte. Noen mente at pengebruken ville være hinsides all fornuft, og kunne komme andre til gode isteden. Andre mente at dette ville være et viktig tiltak som ville bidra til å sette Kirkenes på kartet.

Uavhengig av debatten konkluderte konsulentene i Barentssekretariatet følgende på søknaden fra Pikene på Broen:

Transcending Easter /// Pimp my Death, av den latviske performance-kunstneren Elvis Jaroslav Pilkis, er et perspektivgenererende verk i brytningspunktet mellom fortid og samtid, i sprekken mellom religion og opinion, som beveger seg forbi det forventede og over det etablerte. Med grunnlag i prosjektets åpenbare kunstneriske og samfunnsmessige verdi innvilges herved 25 millioner kroner til gjennomføringen.

Og reaksjonene lot ikke vente på seg. Protestmarsjer trampet snøen i gågata hard, fulgt hakk i hæl av fakkeltog med vaiende bannere for å slippe kunsten over grensa - og inn i livene våre:

ART WELCOME TO KIRKENES!

To uker senere, på Palmesøndag, kom Elvis Jaroslav Pilkis ridende inn i Kirkenes på et reinsdyr. På bakken foran ham la frivillige fra Pikene på Broen pornoblader, og han tok imot hyllesten fra alle seksten som hadde møtt opp ved rundkjøringa ved Førstevann. Så hoppet han av reinsdyret utenfor Havfruen Pub, og vekslet fire tusen kroner til tiere for å spille biljard til neste fase skulle igangsettes.

I et intervju med Sør-Varanger Avis beskrev han prosjektet sitt slik: «Det er den ultimate performance-kunst. Ingen andre har gått så langt før. Det jeg skal gjøre her i Kirkenes vil ryste en hel verden.»

Så drakk han øl og kranglet om biljardreglene til skjærtorsdag, da han ringte en taxi og dro til Ritz.

På midten av et langbord på Ritz, omgitt av sine trofaste frivillige, deklarerte Elvis høytidelig: «Velkommen til den siste biffaften!» Med en bakt potet i den ene hånden, og en bolle med rømmedressing i den andre, reiste han seg: «Dette er mitt legeme og dette er mitt blod. Skjønner dere?»

Rundt ham nikket de frivillige anerkjennende, før Elvis fortsatte: «Kan noen være så snill og sende bernaise-sausen?» Men ingen kunne det. Det var fritt.

Etter den siste biffaften virret Elvis og hans frivillige i flokk til Bibliotekparken, der han vasset tankefull rundt i djupsnøen mens timene gikk. I mellomtiden hadde en av hans frivillige igangsatt neste fase av prosjektet, og sneket seg av gårde for å hente to politimenn. Med stoisk ro og majestetisk verdighet lot Elvis seg lede av dem til torget, der ordføreren ventet på balkongen.

Ordførerkjedet hang tungt rundt halsen hans, mens han skuet ned på rundt tjue skeptiske tilskuere. Noen av dem hadde vært på vei til Joker, mens andre ventet på bussen. Ordføreren bannet til seg selv mellom sammenbitte tenner: «Fanken ta, hvorfor lot jeg meg overtale til dette? Skulle være romkake fra Must i kantina i dag. Sikkert ingenting igjen nå.»

Nede på torget så han en mann i skuterdress bli ledet bort til Elvis, som nikket mot balkongen. Ordføreren kremtet irritert i mikrofonen: «Greit.» Med venstre hånd fisket han frem en lapp fra lomma og leste.

Med høyre hånd pekte han på Elvis: «Foran meg her i dag står Elvis Jaroslav Pilkis, tiltalt for å ...» Han så spørrende fra lappen på Pilkis, som smilte bekreftende. «Tiltalt for å elske livet så høyt at han vil dø for kunsten.» Så rettet ordføreren pekefingeren mot mannen i skuterdress: «Og ved hans side står Frank Gundersen, tiltalt for å kjøre skuter utenfor løypa.»

Ordføreren senket hånda, gned seg i panna, og mumlet. «Ja, så var det noe om tribune ... forbanna håndskrift. Skal vi se ...» Han kremtet på nytt: «Fra mitt tribunal, i mitt embete som ordfører i Kirkenes, er det i min makt å benåde en av disse forbryterne her i dag. Men jeg er en mann av folket, og jeg vil la folket avgjøre.

Tommelen opp for benådning, tommelen ned for døden på korset. OK?» Han fikk ingen respons fra de ufrivillige tilskuerne, men fortsatte med å peke på Frank. «Vil dere benåde Frank Gundersen?» Bussen til Bjørnevatn svingte inn på busstoppet, og tok med seg tre fjerdedeler av tilskuerne.

Blant de som sto igjen, vippet ei gammel dame på spark vottetommelen opp og ropte: «Slipp Frank fri!»
Ordføreren nikket og pekte på Elvis. «Og hvem av dere vil benåde Elvis Jaroslav Pilkis?» Den gamle dama så på Elvis med dyp skepsis, og vippet tommelen ned.

Ordføreren hastet videre: «Flott, da blir det døden på korset for deg, Elvis. Greit? Er vi ferdige her?» Elvis bukket ærbødig i innøvd aksept av sin skjebne. Så vinket han utålmodig på politimennene, som ledet ham bort fra torget mellom seg.

Neste formidag, langfredag, kunne hurtigruteturister på spasertur se Elvis slepe med seg et massivt trekors gjennom Gågata. Ødelagte mobiltelefoner var tapet fast oppover korset og ut til sidene. Og mens han gikk, skrek Elvis med dirrende stemme: «Vit det, mine barn, at på mine skuldre hviler deres digitale byrde. Vit at jeg er frelsen. For kunsten er mektigere enn selfie-stangen!»

Forbi lekestativene slapp Elvis korset i bakken utenfor Pasvikturist, og la seg på det. Så surret de frivillige ham fast med tau og reiste korset. En journalist fra Sør- Varanger Avis hadde dukket opp, sammen med et titalls tilfeldig forbipasserende.

Elvis ropte til journalisten: «Slik skal det skje, at jeg dør her i dag. For kunsten. Og slik skal det skje, sann mine ord, at jeg skal stå opp fra de døde igjen og gå blant dere. Og verden vil aldri bli den samme!» Journalisten knipset et bilde og noterte i blokken sin: Noe med verden og kunst. Husk å kjøpe Snurring på vei hjem. Og fårepølse. Så gikk han sin vei, sammen med de andre.

Og der og da ville ingen ha vært uenige i fallitt-erklæring av Elvis Jaroslav Pilkis performance- prosjekt. Han hadde åpenbart feilet. Han nådde ikke ut til massene, og han sviktet sin hensikt: å forandre verden.

Men med morgensola neste dag kom sjokket som skulle snu alt på hodet, og sende meg inn i en verden av ondskap jeg aldri kunne forestille meg fantes. En kvinne som gikk tur med hunden sin, gjorde den grufulle oppdagelsen. Da dachs-tispa hennes løftet bakfoten for å pisse på stammen av korset, kikket hun opp og så Elvis Jaroslav Pilkis hode dingle slapt mot brystkassa.

Ansiktet var blått, og fra munnen stakk bakparten av en kylling ut. De gule fjærene på stjerten danset uskyldstro i den kalde vinden.

Siden kylling-kvelning med døden til følge ikke ble regnet som naturlig dødsårsak, ringte mobilen min ikke lenge etterpå. Og da jeg svarte, var det ingen vei tilbake. Elvis skulle lykkes, verden ville aldri bli den samme. Ikke min, i alle fall. Og nyheten spredde seg som uimotståelig click-bait på toppladede mobiltelefoner. Hundrevis av folk flokket til for å få et glimt av den døde kunstneren på korset.

Jeg gjorde innledende undersøkelser på åstedet, intervjuet kvinnen som fant ham, og snakket med de frivillige. Så fulgte jeg den åpenbare stien mot skyld: motiv. Jeg sporet opp hver eneste person som hadde gått hardt ut i kommentarfeltene mot tildelingen av støtte. Jeg avhørte alle som hadde deltatt i protestmarsjene, men kom ingen vei.

På toppen av det hele brøt det elektriske anlegget i politihuset sammen, og Elvis lik måtte flyttes fra kjølelageret.

I mangel på et sted å plassere liket, ble det lagt i en snøhule noen hadde bygget i parken bak Scandic. Politibetjenter voktet inngangen til hulen, og politimesteren leverte en ekstra lottokupong i håp om å kunne dekke inn overtidsutgiftene.

Men det var ikke før neste dag at ting virkelig begynte å spinne ut av kontroll. Betjentene som hadde voktet hulen, ringte meg før sola sto opp. Liket var borte. Jeg ordnet håret i en fei, dro til parken og fant en tom snøhule. Så ringte mobilen på nytt.

På torget hadde nesten tusen mennesker allerede samlet seg da jeg kom frem. Nyhetsbyråer fra hele verden overbelastet sentralbordet vårt, og jeg fikk ikke rapportert til sentrale myndigheter at noe uforklarlig hadde skjedd i Kirkenes. Noe overnaturlig.
For på toppen av Krigsmødremonumentet sto Elvis Jaroslav Pilkis, lys levende.

Han ropte: «Ja, jeg er et mirakel! Jeg har stått opp fra de døde! Jeg, Elvis, er ikke død! Jeg har beseiret døden, og ja, jeg er Jesusen dere har ventet på. For dere skal ikke ha andre Jesuser enn meg!»

Og like brått som gruen hadde lagt en tung og mørk bør på skuldrene mine da liket ble funnet, svant vekten i et sveip nå.
Men spørsmålene gjensto. Elvis ble erklært død av vakthavende lege. Jeg kjente selv på pulsen hans. Det var noe som skurret. Så kraftig at vibrasjonene gjorde meg uvel, som på en sliten berg-og-dalbane, der skinnene er rustne og humpete.

Og det sendte meg inn i en malstrøm av usikkerhet og selvforakt. I dagene som fulgte, henfalt jeg til søken etter tilfredsstillelse i bunnen av grumsete Rett-i-koppen-beger. Men så slo det meg brått og brutalt, da jeg lyttet til et portrettintervju av Elvis på Nitimen.

Programlederen spurte ham hvem han er, og han svarte: «Hvem jeg er? Er jeg Jesus? Er jeg Elvis? Både ja og nei. Jeg er begge. Jeg er dobbel. Jeg er selve kunsten. For kunsten dør aldri.»

Tre ord slo rot i meg: Jeg er dobbel. De tre ordene tvang røttene sine dypt inni hjernebarken min og blomstret, og jeg hadde ingen tid å miste.

Fremme ved NRKs kontorer i Kirkenes fant jeg raskt studioet Elvis befant seg i. Han forsøkte å dytte meg bort, men jeg grep mikrofonen og konstaterte med stødig kraft: «Jeg vet hvem du er!»

Elvis var uanfektet der han satt, et selvgodt flir lot leppene blotte gule tenner, men det virket kun som tørt brenne til bålet for meg: «Jeg vet hvem du er. Du er broren din!»

Elvis vaklet på stolen, men samlet seg. «Hva skal dette bety? Hva mener du?»

«Du er broren din. Eller, det er to av dere. Du er dobbel. Det er den eneste forklaringen.»

Elvis Jaroslav Pilkis prøvde å flire bort sannheten, kalte meg en stakkars forvirret bygdetulling, men jeg satte inn nådestøtet:

«I mine undersøkelser av snøhula fant jeg ujevnheter i bakre vegg. Merker etter spadetak, forsøkt dekket av ivrige fingre. Og er det ikke rart at en snøhule plutselig dukket opp i parken, samme dag som det elektriske anlegget på politihuset brøt sammen?»

Elvis åpnet munnen for å svare, men jeg kom ham i forkjøpet: «I din uttalelse på riksdekkende radio sa du selv at du er dobbel. Du er to. Du har en tvilling! Eller hadde. For du kunne ikke tåle at din egen tvillingbror fikk 25 millioner kroner for å dille rundt i Kirkenes, kunne du? Mens du selv strevde med å få nok penger til din egen popcorn- maskin?»

Jeg ventet ikke på svar: «For jeg fant nemlig annonsen din på Internett: Brukt popcorn-maskin ønskes kjøpt billig. Kontakt Ludo Pilkis. Og da hele Kirkenes hadde dradd for gardinene og sovnet, dukket du opp i Gågata med en livsglad kylling i hånda, og stappet den i halsen på broren din. Gjorde du ikke? Og neste dag gravde du ham ut av snøhula fra baksiden.»

Reaksjonen hans sementerte mørket som allerede befant seg i meg. Hendene hans hevet seg i en beroligende nei da, jeg er ikke en misunnelig psyko-morder-bevegelse, men øynene fortalte sannheten, og han visste det.

Han røsket mikrofonen fra stativet og langet ut mot hodet mitt, men jeg dukket i siste liten. Så styrtet han mot studiodøra, men jeg var kjapt på bena og fulgte etter. Hans stormløp mot friheten endte utenfor Umami Sushi, der jeg sendte ham hodestups i en lyktestolpe med en velplassert sklitakling.

Og der, på fortauet en kveld i april, endte denne påskehistorien. Uten å avdekke hvem som kom først av høna og egget, men i alle fall med en avsløring om hvilken enegget tvilling som drepte den andre.