Lilian Bye heter en dame som skrev et reisebrev i Dagbladet fra en reise hun gjorde i 1937. Hun dro fra Vadsø til Rovaniemi via Kirkenes, og skrev om den forskjellige mentaliteten hun opplevde hos folkene hun møtte. Lite visste hun om at hun skulle få rett i en av sine spådommer.

«Vadsø, det er en enesteående by, for her har man felles badstuebad for kvinner og menn», skriver hun, og får vite at dette slett ikke er noen japansk, men finsk skikk. Vadsø er jo 70 prosent finsk, og folk har begynt å omgås.

«Nå kan vi til og med treffes i kaffelag, og, tenk, det er ikke noe anstøtelig med dem, De», forteller en barnefødt frue fra byen.

Grubementalitet

I Kirkenes er det en helt annen mentalitet, forteller Bye. «Der er uforfalsket grubementalitet. Det er som uroen av de svære maskinhaller har gått folk i blodet. Det er en merkbar føling av fart i byens vekstliv, samtidig noe ensartet standardisert», skriver hun.

Bye forteller om høykonjunktur, om åpning av nye gruver, spesielt «Brattligruben», der de har forhandlet frem ny og bedre pris med de tyske kundene på grunn av det store behovet. Hun er også med ut i gruva for å se med egne øyne.

«Men såpass hadde jeg hørt at meget gikk til Tyskland, og en brøkdel til England for å bli til kuler og kanoner. «Men vil dere ha krig?» Det var nære på at jeg ropte det.

Men da jeg så inn i de slitne, svartgrimete ansikter visste jeg jo svaret. De vilde ikke krig! De vilde bare være med å mele kaken så lenge det var høikonjunkturer på jernmalm.

Kuler og kanoner

Men da vi kjørte innover igjen, måtte jeg minnes et stykke som stod i leseboken min som barn. «Kast ikke stein!» stod det. «Den kommer igjen!» Men de nøiet seg ikke med å kaste stein, disse karene. De kastet like så godt hele fjellet.

Vilde det komme igjen tro? Vilde det komme igjen som kuler og kanoner? Jeg har lagt merke til det før at leseboken har en vist en kjedelig evne til å spå sant.