Et av de store grepene Alf R. Jacobsen gjør når han skriver sine historiske bøker er at han klarer å levendegjøre menneskene. De er ikke bare navn, grad og nummer, de er personer med tanker, følelser og personligheter.

Enten det er en fisker som blir partisan eller det er de store generalene. Slik er det også i den nyeste boka, «Skjebnehøst - Nord-Norge 1944».

Menneskene

– Takk for at du sier det. Jeg er veldig opptatt av det selv. Jeg synes historiene må ha dette med, da blir både personer og historier levende, men det krever utrolig mye arbeid. Man må finne personlig dokumentasjon som brev og dagbøker, ting som ligger skjult i arkiver eller andre steder, sier Jacobsen.

Stalin finnes det veldig mye dokumentasjon om, men det er likevel ikke alt som er funnet i arkiver, og kanskje vil det aldri bli funnet. Jacobsen selv omtaler det som en av de store gåter hvordan Stalin redder hele den tyske hæren fra undergang høsten 1944.

– Ingen vet hva Stalin tenkte, hva som var inne i hodet hans. Der må vi bare gjette, sier Jacobsen.

Umulig oppgave

Tyskerne var under et ekstremt tidspress. De hadde fått 14 dager på seg til å trekke seg ut av Finland etter at landet brøt med Tyskland, en umulig oppgave. Den lokale tyske hærledelsen var opptatt av å redde så mye materiell som mulig og samtidig bygget Sovjet opp styrkene til et angrep i nord.

– Dagen etter Finlands løsrivelse fra Tyskland ville den sovjetiske hæren angripe på det eneste logiste sted, Rovaniemi, og avskjære retretten til Lyngen. Men Stalin griper inn og sier at finnene skal få avvæpne tyskerne. Vi vet ikke hvorfor. Samtidig kan vi spørre: Dersom Stalin hadde nådd Lyngen, hva hadde da skjedd, sier Jacobsen.

Posisjoner

– Vi vet heller ikke hvorfor han trakk styrkene ut av Øst-Finnmark høsten 1945. Kan det ha vært et spill om posisjoner, for å blidgjøre de allierte i forhold til krav om områder i det sentrale Europa? Eller mente han at Finnmark ikke hadde så stor strategisk betydning? Det er ikke godt å vite, vi kan bare gjette, sier Jacobsen.

Han påpeker imidlertid at det er helt klart at Stalin ville blitt i Finnmark dersom han mente det var var i Sovjetunionens interesse.

- Han gjorde ingenting for bare for å være snill, og hvis det hadde gavnet han på noen måte, ville han ikke respektert den gamle grenseavtalen mellom Norge og Russland, mener Jacobsen.

– En skandale

En annen historie som kommer fram i den nye boka, og som Jacobsen betegner som en skandale er hvordan KGB trolig presset Norges ambassadør i Moskva, Rolf Andvord.

– Andvord var praktiserende homofil. Han hadde tatt til seg en ung russisk gutt på 18 år, som han hadde funnet på gata, og syntes synd i. Det var ikke noe seksuelt forhold, hevdet Andvord flere år senere til POT, da de fikk greie på saken.

- Andvord ville ta gutten med seg til Norge, men det ville ikke KGB helt uten videre gå med på. Etter at han fikk tillatelse, anbefaler Andvord overfor eksilregjeringen i London at Sovjet skal få overta Svalbard og Bjørnøya. KGB er kjent for å bruke slike pressmidler, og om gutten rett og slett ble plantet, kan man jo også spekulere i. Eksilregjeringen ville ikke gå med på dette, og POT ville senere ikke etterforske Andvord. Han ble forøvrig utenriksråd etter krigen. En mann som kan ha opptrådt som sovjetisk påvirkningsagent, sier Jacobsen.

– Etter mitt syn er dette en av de største skandalene i utenrikstjenestens historie. Hvis Sovjet hadde fått Svalbard og Bjørnøya ville de hatt kontroll over hele kysten av Nord-Norge, sier han.

Røyskattlia

En egen anstalt ble opprettet for å bekjempe kjønnssykdommer i Kirkenes. Den ble kalt Røyskattlia.

«I løpet av 1943 opptrådte det nesten 3000 tilfeller av meldepliktig smittsom sykdom i en befolkning på cirka 7000 individer», skrev distriktslege Forsdahl. «De fleste av disse sykdommene kom i tillegg til de vanlige sykdommene, som nok ikke var redusert i antall, snarere tvert imot.»

Da Gard Holtskog overtok som politipresident høsten 1943, var han tilsynelatende mest opptatt av en helt annen smittefare: gonoré og andre kjønnssykdommer, skriver Alf R. Jacobsen.

– Gonoré var vanlig, men trettien tilfeller av syfilis var alvorlig. Man ville ikke at soldatene skulle bli smittet. Det sved nok ekstra at mange kvinnelige NS-medlemmer i Kirkenes også var smittet, sier han.

På grunn av smittefaren opprettet det tyske sikkerhetspolitiet i Kirkenes i 1943 en egen sedelighetsavdeling. Veneriske smittebærere ble katalogisert, og et trettitall kvinner ble internert og underlagt tvangsbehandling i leiren, som lokalt bar navnet Røyskattlia.

– Jeg vet ikke nøyaktig hvor Røyskattlia var, men det var et hus i Kirkenes, sier Jacobsen.

– Jeg vet ikke om dette er kjent blant folk i Kirkenes, men jeg synes det er ganske interessant. Fylkesfører i NS, Thor Bekeng, og politipresident Holtskog var fra før erkefiender, og Holtskog la ikke fingrene i mellom for å beskrive forfall og kriminalitet utført av NS, sier Jacobsen.