Fredag rammet terroren Sverige. I Oslo har en 17 år gammel russisk statsborger med oppvekst i Vadsø blitt terrorsiktet. Den seneste tiden har vi hatt angrep i London, St. Petersburg og Egypt. Det skremmer. Men angår det oss i nord, i trygge Sør-Varanger?

For meg handler helgens terrorhendelser ikke bare om at PST og myndighetene skal stoppe ekstremistene. Ofte tenker vi at det ikke angår oss. Det skjer jo langt borte. Men det handler også om hver enkelt av oss, om hvordan hver og en av oss kan være med på å styrke samfunnet og forebygge terror.

Jeg har selv opplevd terror på kroppen – jeg overlevde angrepet på Utøya. Jeg har også studert forebygging av ekstremisme. Sammen med organisasjonen Just Unity har jeg reist rundt i landet for å lære skoleungdom og offentlige ansatte om hvordan de kan fange opp tegnene når enkeltindivider radikaliseres.

Studier i sikkerhetspolitikk i London har lært meg verdien av å varsle politi og myndigheter når man ser noe mistenkelig. Men like mye handler det å reagere på de som faller utenfor i samfunnet.

For noe av det farligste vi gjør, er å tro at dette kun skjer langt borte. Sannheten er at det kan skje her. Om ikke fysisk, så er det en mulighet for at enkelte kan gå i feil retning også her.

Forskningen viser at noen av de fremste årsakene til at mennesker motiveres til å gå inn i ekstreme miljøer, havne i gjengmiljøer eller inn i kriminalitet, er mangelen på sosial tilhørighet og sosial frustrasjon. Mangelen på venner og oppfølging fra de sosiale tjenestene i samfunnet fører galt av sted.

I Oslo reagerte årvåkne mennesker. De ble mistenksomme og varslet politiet om 17-åringen som nå er terrorsiktet. Det kan ha hindret ham i å utløse det politiet mener var noe som liknet en hjemmelaget bombe.

Disse menneskene fortjener ros.

Men årvåkenhet handler om mer enn å bare observere mistenkelig aktivitet. Det handler også om å se de som mangler nødvendige sosiale rammer, som kan utvikle seg i feil retning om de ikke får hjelp. Disse menneskene kan ha opplevd noe på hjemmebane, de kan ha manglende ressurser, eller annen problematikk som gjør livet til litt vanskeligere.

De som ikke har noen å spise nista si med i lunsjen, eller henge med når resten av klassen er på fritidsaktiviteter, kan kjenne på ensomhet, som til slutt bærer galt av sted.

De færreste ender som ekstremister. Men noen av dem kan bli det. De kan havne i i kontakt med feil miljøer og ende opp som terrorister. De kan vi være med å forebygge.

Vi må lære om dem vi kaller monstre – på lik linje som vi skal høre om hendelsene, de personlige historiene og de drepte. Alt dette må vi snakke åpent om over middagsbordet, med naboen, på jobb eller på skolen.

Vi kan si hei. Ta de inn i varmen. La de som faller utenfor bli en del av vårt fellesskap. Heldigvis er det nettopp det vi i Sør-Varanger er gode på. Helt siden jeg flyttet hit for en og en halv måned siden har jeg opplevd gjestfrihet og imøtekommenhet.

Fortsett med det, kjære sambygdinger.