En vei som er fylkeskommunalt eid og som etter en rekke møter, underskriftskampanje og tidligere lovnader fra fylkesråden for samferdsel, Grethe Ernø Johansen (Ap), likevel ikke får mer enn sju millioner til vedlikehold i år. En del av forklaringen på at det ikke ble mer denne gangen heller, er ekstrabevilgningene fylkestinget måtte gjøre for å få båtruteforbindelsene i vest-fylket til å gå opp til slutt. Da var det ikke stort med økonomiske midler igjen til å «strø» utover til fylkets veier. Sett her østfra er dette helt uakseptabelt.

I denne sammenhengen er nemlig ikke sju millioner annet enn nettopp et lite strø som verken monner til fuggel eller fisk. Man får ikke mange metrene bedre vei for det beløpet.

At pasvikdølene nå er lei av å kjøre på en av fylkets, og kanskje tilogmed landets absolutt verste veier, en status denne veien har hatt i mange år allerede, er ikke vanskelig å forstå. Det er hump-i-hump og sving-i-sving gjennom humpene stort sett hele veien fra Haabeth til Nyrud. Dette er det også full enighet om blant fylkestingets politikere, uten at det har ført til noen bedring.

Ifølge Kurt Wikan i aksjonsgruppen er veistandarden nå også en direkte årsak til fraflytting fra Pasvik. Mange gir rett og slett opp å ha strekningen som arbeidsvei. Med de konsekvenser dette har for bygdene i dalen på litt lengre sikt. Og folk flytter neppe til dalen heller, slik veistandarden nå er.

Dette er svært bekymringsfullt og bør i høy grad også være det både for kommunen, fylkeskommunen og Staten. Å drive næringsvirksomhet uten så viktig infrastruktur som vei er temmelig håpløst, enten næringen er landbruk, forskning, skogsdrift eller annet. Vil man utarme Pasvikdalen, så er det bare å la veisaken hangle og gå og utarmingen kommer av seg selv.

Dette henger imidlertid svært dårlig sammen med det grundige arbeidet som pågår for å gjøre skogsdrift til ei betydelig pasviknæring igjen. Å få til dette, uten at noe skjer med veien innen rimelig tid, ser vi mørkt på. For å transportere tømmer eller annet trevirke på det elendige veifundamentet som er igjen av veien nedover dalen, er ikke holdbart, verken for folk eller bilmateriell.

Fylkeskommunen har ansvaret for en rekke veistrekninger i fylket, et ansvar de overtok da de mistet styringen over sykehusene. Men penger til å skjøtte dette ansvaret har de ikke. Og det har de heller aldri hatt. Det fulgte ikke akkurat med en ekstra pengesekk fra Staten da den overlot mange av sine allerede mangelfullt vedlikeholdte veier til fylkeskommunen. I Sør-Varanger har vi både veien til Pasvik, fra Storskog til Grense Jakobselv og fra Elvenes til Jakobsnes som alle tre er i nærmest like elendig forfatning. Fylkeskommunen gjorde altså en elendig deal, mens Staten slapp unna å gjøre noe som helst. Den kan idag bare skylde på mangelfull prioritering fra fylkeskommunen. Det er rett ut sagt intet mindre enn en skam.