Frp-skredet i Alta må sies å være den største overraskelsen helt nord. Mye skyldes riktignok sykehusopprør og Ap-svikt, men vi antar at også en god valgkamp fra Bengt Rune Strifeldts side har bidratt til det.

Vi håper både Frank Bakke-Jensen (H), Geir Adelsten Iversen (Sp), Runar Sjåstad (Ap) og Ingalill Olsen med stortingsplass. Og håpe de er villige til å stå på hardt for Finnmarks sak både på tvers av geografiske og partimessige grenser de neste fire årene. For Strifeldts del er det imidlertid ett valgutspill han nesten garantert ikke kommer i mål med; Spørsmålet om lemping på sanksjonene mot Russland har nemlig både motstand i eget parti og et soleklart nei fra (antatt fortsatt utenriksminister) Børge Brende (H).

Venstre skal nå løse et stort dilemma rundt sin støtte til regjeringen. Det koster å være støtteparti og måtte forsvare en regjering de tidvis er svært uenige med, og partiet er sikkert redde for havne under sperregrensa igjen neste gang. Men det er på tide at de tar et valg om enten å innta opposisjon, eller å prøve å få mer påvirkning der makta er.

Ikke minst har de mulighet til å presse regjeringen hardt i klimaspørsmål - og dermed moderere det klart mest uspiselige ved Fremskrittspartiet: klimafornektelsen. Å gå i regjering er nok en mer fristende tanke hos Venstre i storbyene enn i distriktene. Dette spørsmålet er det den nye stortingsgruppa som avgjør i partiorganisasjonen, men dessverre er ingen i Nord-Norge er heller ikke denne gangen en del av denne prosessen.

Forhåpentligvis kan Venstre få blitt en miljøjoker i Erna Solbergs regjering - fram til de store partiene i norsk politikk faktisk er rede til å innse at AS Norge ikke kan pumpe på som før når temperaturer og verdenshav stiger i rask takt.

For disse spørsmålene overskygger alt annet, og er for viktige til å hvile på skuldrene til småpartier som vaker rundt sperregrensa.