Ingen andre stortingskandidater opplevde en så stor grad av strykning fra valglistene ved høstens valg som Kåre Simensen (Ap) og Laila Davidsen (H). Fellesnevneren dem i mellom er at de begge er fra Alta.

Nei til EU i Finnmark har gått ut og påtatt seg mye av skylden for strykningene, fordi de i forbindelse med valgkampen oppfordret EU og EØS-motstandere til å stryke EU og EØS-tilhengere på partienes lister.

Nei-sidens kampanje kan selvsagt ha påvirket noe av strykningene, det ser vi slett ikke bort i fra. Men dersom dette strykefenomenet kun dreide seg om EU/EØS, så burde også flere kandidater ha vært rammet i tillegg. For det er ikke bare kandidater fra Alta ved dette valget som er EU og EØS-tilhengere.

På Nordnytt tirsdag kveld ga Laila Davidsen uttrykk for både sårhet og skuffelse over å ha blitt strøket så mye. Det er selvsagt en menneskelig og forståelig reaksjon. De mest fremstående Alta-politikerne må imidlertid ta en runde med seg selv og tenke igjennom hva det er som gjør at nettopp de blir utsatt for en såpass høy strykprosent, uavhengig av politisk partitilhørighet.

Kanskje er det virkelig grunn til å tro at det er endel «hold» i kommentaren om saken fra fylkesleder i Ap, Inga-Lill Olsen. Nemlig at Alta-politikere oppfattes rundt om i Finnmark som aller mest Alta-politikere, med liten eller ingen interesse for det øvrige Finnmark. Vi tror Olsen her har truffet spikeren ganske godt på hodet.

Det er ikke sikkert at Altas kandidater i en situasjon som stortingsrepresentanter kun kom til å være opptatte av Alta, men dette er et folkets signal i et valg som man likevel må ta seg ad notam. Folk oppfatter fort hvordan man som politikere fremstår, på godt og vondt. Da hjelper det dessverre ikke at den som kjenner det hele bildet best, den enkelte politiker, ikke selv synes det er den fulle og hele sannhet.

Bildet av Altas politikere som veldig ivrige og dyktige i sin jobb med å få ting til i Alta, og ikke minst lagt til Alta, er ikke av ny dato. I forhold til fylkespolitikken og fylkestinget har dette vært en velkjent problemstilling som har vært diskutert mange ganger i flere tiår. Resultatet har vært mange dragkamper og kiving som har resultert i surmuling. I øst-fylket og ikke minst i øvrige deler av Vest-Finnmark. Sykehuskampen med Hammerfest og flyplasstriden med Hammerfest er de to største eksemplene. Men det er også flere.

At det er blitt slik kan ha mye av sin bakgrunn i at Alta har og har hatt gode politikere som har visst å stå sammen når slagene har stått. Gjerne på tvers av partigrensene. Politikere som ikke kan lastes for å være dyktige. Det er mange som har, og har hatt, endel å lære av deres dyktighet.

En folkets reaksjon er med andre ord kanskje også et uttrykk for frustrasjon over at egne representanter ikke alltid har innfridd, og dermed gitt gjødsel til tanken om at i Alta har de bare ett mål: Alt til Alta.