Sp tar ansvar og vil jobbe for at politiske virkemidler tas i bruk, slik at vi kan styre utviklingen i en retning som gir håp og fremtidstro for distrikt og bygd.

Alt henger sammen med alt. Det nytter ikke å si at vi har et skolebygg, vi må tenke hva vi skal ha inni bygget og ikke minst rundt det. Kvalitet i skolen er viktig, sosialt læringsmiljø er viktig.

Hva er da utfordringen på små skoler, og er det mulig å løse dette?

De fleste mindre skoler har allerede stort fokus på denne utfordringen, og bruker de verktøy og ressurser som er tilgjengelig for å få dette til. Eksempler på dette kan være vennskapsskoler, vennskapsgrupper, samarbeid med andre skoler, elevutveksling, lokalt næringsliv, invitasjoner inn til skolen, lærer rulleringer, internett basert samarbeid/undervisning og så videre.

I diskusjoner og nærskolen og mindre skoler kommer ofte begrepet "sosial kompetanse". Sosial kompetanse handler om å kunne omgås andre mennesker på en god måte. I skolesammenheng defineres begrepet ofte med det å ha (mange) medelever rundt seg i samme aldersgruppe.

Det mener jeg er alt for snevert. Jeg mener det viktig at barn får venner og mulighet til å være sammen med andre. Men som min gode partikollega Knut Mortensen sa i formannskapsmøtet onsdag, så er det dessverre mange barn som går på en stor skole med masse andre barn rundt seg som lever i ensomhet og sliter.

Vennskap og læren om å være sammen med, og respektere hverandre, lærer barn av de voksne som er rundt seg. Og de voksne må ta ansvar for barns tilgang til venner og sosial "påfyll" uansett størrelse på skole. Det finnes mange måter å gjøre dette på og det blir for "enkelt" å tro at den eneste løsning er å legge ned skolen og flytte elevene til en stor skole med mange elever.

Vel får elevene da flere gode lærere, mange elever og sikkert også god oppfølging, men fortsatt vil det sosiale og utvikling av sosial kompetanse være en utfordring. Elevene får skolevenner (forhåpentligvis), men tiden etter skoletid vil være like viktig, noe som foreldre også må ta ansvar for.

Identitet, tilhørighet og kultur preger de fleste menneskers oppvekst. Og gleden av å lære, være med å delta i felleskap har stor betydning for hvordan vi mennesker utvikler oss. Jeg mener det er fullt mulig å få tilfredsstilt dette også på en liten skole med få elever.

Når et samfunn sliter med fraflytting og nedleggelser av arbeidsplasser, må vi som politikere ta dette på alvor å se på mulige virkemidler for å motvirke dette. Motmakt mot den sentralisering som kommune Norge nå utsettes for, og motmakt for all feilinformasjon småsamfunn utsettes for.

Storsamfunnenes usannheter som mangler forankring i forskning eller annen dokumentasjon setter småsamfunnet i dårlig lys og legger opp til konflikt mellom by og bygd.

Sentraliseringsbegrepet lokaliseres oftest av oss som bor her i nord mot de som styrer i sør som storting og regjering. Men hva gjør vi politikere her ute i kommunene med dette? Noen lokale politiske parti sier de er imot sentraliseringspolitikken til dagens regjering, samtidig som de legger ned den ene skolen etter den andre.

Hvor er troverdighet og engasjement til disse parti i praksis? Jeg mener vi i Sør-Varanger og flere andre kommuner har lokalpolitikere som ikke tør eller vil (?) bruke politiske virkemidler til å styre utviklingen og ivareta mangfold og desentraliserte strukturer internt i sin egen kommune.

Man kan spørre seg om det bare er et skalkeskjul å skylde på dagens regjering når man tar politiske valg som rammer distriktene og bygdene hardt, eller om det egentlig er en godt forankret ideologi om at større er best, og distriktene en pest.