Det er dessverre et endelig vedtak som ikke kan omgjøres i denne stortingsperioden. Tvangssammenslåinga er et faktum.

Forhandlingene førte til flere brudd, og resulterte i statlig mekling hvor Finnmarkdelegasjonen valgte å si ja til den framforhandlede avtale.

Fordeling av oppgaver mellom fylkene kan aldri føles riktig, all den tid Finnmark ønsket å forbli eget fylke. Styret i Finnmark AP måtte ta stilling til den framforhandlede avtalen med utgangspunkt i å enten godta eller forkaste den.

Usikkerhet

Flertallet i styret, med 6 mot 3 stemmer, valgte å anbefale at avtalen skulle godtas. Begrunnelsen er blant annet at det er høyst usikkert om vi vil få en bedre avtale hvis vi sier nei.

Trolig er det beste vi kan oppnå er en tilsvarende avtale, eller enda verre: ei fellesnemd oppnevnt etter folketall, med klar overvekt til Troms, som ble gitt myndighet til å vedta alt.

Dette scenarioet var ikke lystelig sett fra Finnmark sin side. Flertallet i styremøtet i FAP har vurdert hva vi tror er det beste i den situasjonen Finnmark er i dag. Vi vet ikke, og det er det ingen som gjør. Vi må derfor velge det vi tror er det beste. For Arbeiderpartiet blir dette endelig avgjort på vårt årsmøte 3.-4.mars.

Utskjelling

Ordbruken i saken har vært hård. Mange skjeller ut Arbeiderpartiet, men jeg må minne om at ansvaret ligger på de samme som har tvangssammenslått Finnmark og Troms.

Det er partiene Høyre, Frp, Venstre og KrF. Arbeiderpartiet leder begge fylkene i nord og må forholde seg til Stortingets flertallsvedtak, like det eller ikke.

Premissene for de valg som gjøres er satt av det borgerlige flertallet og kan karakteriseres som et valg mellom pest eller kolera. Allikevel må de som leder et fylke forholde seg til virkeligheten.

Virkeligheta nå er tvang overfor Norges nordligste fylke!