Norge og Russland har hatt et unikt grensesamarbeid hele veien etter 2. verdenskrig. Man fikk det til å fungere så godt som det kunne, både gjennom den kalde krigens forutsetninger og gjennom alle tøværs- og samarbeidsår etter 1989. Drømmen om visumfrihet er ingen utopi lenger, men et mål vi ser konturene av ikke så altfor langt der fremme.

I alle disse årene har de to lands grensemyndigheter til tider måttet være rimelig firkantige i sin praktisering av grenseavtalen. Det har vært helt nødvendig for å bygge den tillit som er mellom partene idag. Ingenting kommer av seg selv, og det å stole på hverandre gjennom den mistenksomhetens tidsalder vi heldigvis har bak oss, har ikke alltid vært verdens enkleste øvelse. Verken for norske eller russiske grensemyndigheter. Derfor står det en enorm respekt av den jobben grensekommissariatene og grensemyndighetene på begge sider har stått for i de snart 70 årene som er gått siden krigens slutt. Det er dette gode arbeidet som har gjort det mulig å få til den åpenheten som er kommet på plass, - med grenseboerbeviset som den foreløpige kronen på verket. Uten tillitsbygging og omforent forståelse på grensen, hadde det ikke vært like enkelt for de to lands myndigheter å ta stadig nye skritt på åpenhetens vei.

Å finne de praktiske løsningene må ha vært en rød tråd. Og å åpent kunne diskutere seg frem til hvordan ting kan gjøres, til tross for motstridende interesser per definisjon, har vært arbeidsredskapet. Derfor tror vi det også er mulig å få til det som vil gjøre gjennomføringen av en historisk marsj over grensen når 70-års jubileet for frigjøringen av skal markeres, til nettopp en korrekt historisk marsj. Det vil si at russiske og norske deltakere kan komme gående rett over fra russisk side og ned til Tårnet i Jarfjord, slik frigjørerne gjorde i oktober 1944. Uten å måtte stoppe på russisk side, ta en omvei med transport til Borisglebsk/ Storskog, inn til Norge og transport opp til grensepunktet på norsk side igjen. For så å fortsette marsjen ned til Tårnet.

Å få til en engangs kontrollpost fra begge land på dette historiske grensekryssningspunktet fra 1944, vil ha en enormt stor verdi for mange mennesker. Ikke minst for mange fra Russland, som tross alt var befrierne den gangen. Da vil for eksempel barn og barnebarn og annen familie av de russiske soldatene få gå i sine slektningers fotspor. Eventuelt gå der slektninger mistet livet for den friheten vi alle nyter godt av idag. I tillegg vil symbolverdien av en slik handling knyttet til forholdet mellom Norge og Russland som nære og godt samarbeidende naboer, være svært stor.

Det er ikke så vanlig lenger å snakke om fredsbygging mellom våre to land. Først og fremst fordi denne grensen her oppe alltid har vært fredelig. Men fred må bygges hele tiden. Det er ikke noe vi har fått i arv og derfor kan ta som en selvfølge. Grensemarsjen fra Russland til Norge i oktober er en fredshandling. Noe å bygge fred videre fremover på. Derfor tror vi at grensemyndighetene på begge sider også denne gangen vil finne frem til en praktisk måte å få dette til på.

Barentsskirennet gjennom tre land er et godt eksempel på at det går an å finne løsninger. Da er det også fullt mulig å få til for marsjen 7. og 8. oktober.