Alfon døde 21. juni, etter kort tids sykeleie. Hans innsats for Arbeiderpartiet, både på lokal-, fylkes- og nasjonalt nivå gir et solid ettermæle. Gjennom hans liv og arbeid, gjennom møter med mennesker, dialog og inkluderende væremåte, blir han omtalt som en hedersmann - et forbilde – rett og slett hel ved.

Det har blitt sagt av mange at Alfon engasjerte seg i politikken for å få bygd skole på Sandnes. Det er nok riktig, og skole ble det.

Men da han takket ja til å bli Sandnes Arbeiderlags kandidat til kommunevalget i 1975, hadde han kanskje ikke sett for seg det som kom: kommunestyremedlem, formannskapsmedlem, varaordfører og at han måtte overta som ordfører da Arnt Isaksen gikk bort. Et verv han ivaretok fra 1980 til 1982.

Han valgte så å ta en pause fra politikken da han fikk et særdeles godt jobbtilbud, men fortsatte som leder i Finnmark Arbeiderparti fra 1981 til 1983. Så var han landsstyremedlem fra 1981 - 1985. I disse vervene fortsatte han å jobbe for skole, utdanning og et trygt arbeidsliv. Disse verdiene var så viktig for ham.

Han var imidlertid ikke ferdig med politikken, og gjorde comeback i 1991. «Han Alfon» var blitt valgt til ordfører. Denne gangen skulle han bli sittende lengre, og hans innsats være enda mer avgjørende.

Den lune humoren og de kloke betraktningene som kjennetegnet Alfon, hadde en beroligende virkning på folk i en ellers urolig tid med både atomkappløp og nedbemanninger på Sydvaranger. Han kunne snakke om de nære ting i kommunen, men han kunne også snakke om de store linjene i internasjonal politikk.

På Arbeiderpartiets landsmøtet i 1983 sa han blant annet dette:

«Kjernefysiske våpen er en trussel mot selve menneskeheten. Geneve-forhandlingene må føres videre med sikte på nedbygging av de sovjetiske mellomdistanseraketter, og ingen utplassering av nye amerikanske atomvåpen. Gjennom internasjonalt press må supermaktene tvinges til å føre reelle forhandlinger om nedbygging av alle typer kjernefysiske våpen.»

Sånn snakket en statsmann.

Å være ordfører når hjørnesteinsbedriften gikk dårlig, kan ikke ha vært lett. Men han tenkte langsiktig, og ga seg heller ikke når han hadde bestemt seg. Hans engasjement for Sydvaranger og arbeidsplassene ble tatt videre til Landsmøtet i 1992, hvor Alfon tok for seg omstillingsarbeidet:

«Framdriften ved omstillingsarbeidet i Sør-Varanger har så langt vært rimelig tilfredstillende. Bidragssentralen med behov for 80 arbeidsplasser er vedtatt etablert. Erfaringene så langt tyder på at det vil være mulig å etablere et antall nye arbeidsplasser som står i rimelig forhold til nedtrappingen ved Sydvaranger.»

Sånn snakket han som ordfører.

Alfon hadde en solid og stødig væremåte, og han hadde også en spesiell støtte i befolkninga. Og med seks kvinner i heimen tok han også kvinners medvirkning i politikken som helt naturlig. Han støttet kvinner som ville ta politisk ansvar og posisjon, og det var nok ingen selvfølge for alle.

Selv kjente jeg ham først og fremst som far til to av mine gode klassevenninner, men etter hvert fikk jeg også bli kjent med organisasjonsmannen Alfon. Han som alltid bidro i valgkamp, med rodekart, roser og godt humør. Min første runde med husbesøk var i 2009 ved Stortings- og Sametingsvalget. Vi sto der ved Kiwikiosken, og Alfon fortalte hva han brukte å si når han gikk på husbesøk.

Den roen han utstrålte, og latteren vi delte, ga meg følelse av tillit og mot. Den følelsen har jeg også fått høre at mange andre har fått i sitt møte med Alfon. Hans innsats for Arbeiderpartiet, med stor arbeidskapasitet, uvurderlig politisk teft, godt og stort nettverk samt en utrettelig tro på Sør-Varanger-samfunnet, vil vi alltid være takknemlig for.

Takk Evy, for at Arbeiderpartiet fikk låne ham i så mange år, og takk for det du selv har bidratt med.

Med disse ord: - takk for innsatsen for Arbeiderpartiet, Alfon Nikolai Jerijärvi - hedrer vi minnene og lar de leve videre - i respekt og i glede

HVIL I FRED

På vegne av Sør-Varanger Arbeiderparti
Mariann Wollmann Magga (leder)

(Minnetalen ble holdt under Alfon Jerijärvis begravelse tirsdag.)