I det arktiske, lovede land, lå det en gang ei sæter. Sætra lå fint til ved storhavet, og her kunne folket livnære seg både på land og på havet og i lufta med.

Folket på Sætra var i tillegg både nevenyttige og kunnskapsrike, og de hadde særs mye samkvem med naboene både i Østerled og i Lappland. De som bodde der, ville gjerne ha flere på besøk, slik at Sætra vokste seg enda større og gildere.

Det var noen hindringer man måtte over for å gjøre Sætra venere og gildere, og folk som bodde der skjønte at her trengte de frenders hjelp.

Den første som kom for å hjelpe, var Storkapitalen. De ville til Kirkenes og gjøre seg fete. For å få det til så måtte de bygge både vei, kai og industriområde. Men før det måtte de først gjennom staten sin NTP, og dernest innom kommunestyret der innerst i fjorden.

Under kommunestyret satt et knippe med menigmenn, med øyne som tinntallerkener, og neser så lange som riveskaft.

Først var det Pulkneset sin tur. Her ville Storkapitalen bygge industriområde. Men Staten ville ikke bygge vei, og da ville heller ikke Kommunen bygge kai. Det gikk altså ikke.

Så var det Høybukta sin tur. Staten ville bygge vei, og Kommunen ville bygge kai, men her ville ikke Storkapitalen åpne pengepungen.

Til slutt kom Leirpollen. Staten ville ikke bygge vei, Kommunen ville ikke bygge kai, men her sa Storkapitalen «Vi vil bygge både vei, kai og industriområde». «Det får de ikke», sa Menigmann, «for det ødelegger utsikten vår».

Utsikten fra byen, som fra før hadde et stort skipsverft og en svær gruvebedrift midt i byen. «Takk for oss» sa Storkapitalen da de dro fra byen, hvor nå også skipsverftet og gruva er borte.

Men det står ei kirke att på neset, og folkene på Sætra kan fortsatt plukke multer og blåbær å leve av.

Snipp snapp snute, så var eventyret ute.