Norske sykepleiere og hjelpepleiere synes umulige å rekruttere. De søker seg ikke til eldreomsorgen, får vi vite.

Våre eldre trenger all den pleie og omsorg de kan få, enten de er hjemmeboende eller sykehjemsboende, og hvor de som gir denne viktige pleien og omsorgen kommer fra, er selvsagt helt uvesentlig. Takk og lov at det finnes hjelpepleiere og sykepleiere der ute som både kan og vil jobbe med, - og til beste for lokalsamfunnets og landets eldre. De gjør alle en kjempejobb!

Denne uken kom det frem i Dagsrevyen at mange av de mange utlendinger i eldreomsorgen kan for lite norsk, slik at kommunikasjonen med både kollegaer og ikke minst de som mottar pleien ikke er god nok. Flere kommuner vil gjøre noe med dette og sender sine utenlandske ansatte på norskkurs.

Det er helt avgjørende, ikke minst for de som mottar pleie på institusjon eller hjemme, at de som skal gjøre jobben kan det norske språket godt nok. Å ikke bli forstått, ikke oppfatte eller å misforstå gjør eldre, syke mennesker utrygge og usikre. Det er ingen god situasjon. Å ikke nå frem til, eller ikke å forstå pasienten eller brukeren, kan ikke være mindre frustrerende for den som pleier og hjelper. At det er et høyt nivå på norskkunnskapene til alle som skal jobbe i eldreomsorgen, er derfor overmåte viktig. Kollegaer i mellom må også språkforståelsen være god. Hvis ikke, kan i verste fall beboere eller pasienter få feil tjeneste, behandling eller oppfølgning,- eller enda verre, få feil medisin. Derfor regner vi med at Sør-Varanger kommune, som arbeidsgiver til en så høy andel utenlandske ansatte, også sørger for at de som jobber på «Internasjonalen» og på alle andre institusjoner i kommunen, både har og får all den norskkunnskapen de trenger i forhold til jobben de har, eller skal få. Det kan ikke være greit overhode å være en utenlandsk ansatt og komme til et fremmed land og eventuelt kun kunne kommunisere med fingerspråk, armer og bein. Men det er helt klart et arbeidsgiveransvar å sørge for at så ikke skjer.

Eldreomsorgen her i Sør-Varanger og i hele landet har slitt med rekrutteringen av norske sykepleiere og hjelpepleiere over mange, mange år. Det er et alvorlig tankekors at så få av de helsearbeidere som utdannes ser ut til å ville inn i eldreomsorgen. Forklaringen kan være så enkel som at kommunene betaler langt dårligere enn sykehusene gjør, - og at jobbene i eldreomsorgen kanskje også er mer krevende på mange måter. Den vonde sirkelen blir neppe mindre vond av at «alle» kommuner sliter med altfor trange budsjetter og kanskje heller underbemanner sykehjemsavdelinger og institusjoner snarere enn sørger for at det er folk nok på vakt til enhver tid. Noe som helt klart kan bety at ansvaret kjennes for tøft. Alene sykepleier på en avdeling med 8-10 sykehjemspasienter på netter og i helger, som man stadig hører om skjer i virkeligheten, høres ikke spesielt forsvarlig ut. Snarere avskrekkende og god «prevensjon» mot et eventuelt ønske om å jobbe i et slikt system. Norsk eldreomsorg trenger å gjennomgås etter i sømmene, og det er politikernes ansvar til syvende og sist hvordan våre eldste eldre har det i sine siste år.