«Hvis man vil at ingenting skal skje, setter man ned en komité».

Kommunestyreflertallet valgte onsdag å si nei til ordførerens forslag om å anmelde Norilsk Nikel. I stedet satte man ned en gruppe som skal utrede eventuelle konsekvenser for Sør-Varanger kommune av å foreta en slik anmeldelse. Det man vil få på bordet er hva det vil koste kommunen, dersom det skulle bli noe mer ut av anmeldelsen.

Med respekt å melde, Ap, SV, Venstre og uavhengig i flertallskonstellasjonen, det mangler et uhyre viktig regnestykke å ta med her, hvis man først skal gjøre en beregning av kostnadene ved å ta opp en slik sak:

Og hva har det kostet at dette har pågått i tiår etter tiår?

Å få på bordet den beregningen, selv kun for de siste 20 år etter at Norge sa seg villig til å bruke 300 millioner på å hjelpe Russland med rens, hadde vært uhyre interessant. Noen advokatkroner for å få et ekstra trykk på rensesaken NÅ, blekner garantert mot de årelange konsekvensene natur og befolkning allerede har betalt for på ulike vis.

Enkelte politikere i flertallskonstellasjonen forsøker å gjøre et poeng av at man ikke har sagt nei til å anmelde, bare utsatt det til man har fått mer kunnskap. Slik vi ser det, er dette det rene nonsens. Toget om å anmelde er gått. Gjør man ikke slikt umiddelbart, mens saken er varm og trykket holdes oppe rundt en utradisjonell fremgangsmåte, koker forsøket bort i kålen.

Hva politikerne frykter skulle skje som følge av anmeldelsen er heller ikke til å forstå. Hva er de redde for?

Det ville uansett ikke bli noe annet ut av dette enn en reell anmeldelse og en symbolhandling. Videre ville Norilsk-Nikel, russiske myndigheter og våre naboer tydelig få høre om vår norske misnøye en gang til. Litt mer høylydt enn vanlig, og litt mer synlig enn vanlig. OG det trenges virkelig. Mer skjer ikke frem til det blir klart at saken må henlegges. Fordi det ikke er noen internasjonale smutthull som gjør at Sør-Varanger kommune og norsk politi kan få reist en sak mot verken russiske myndigheter eller Norilsk-Nikel.

Poenget med å lage bruduljen en anmeldelse er, er nettopp det. Samtidig legger man et helt nødvendig og ekstra press på norske myndigheter. Man viser både dem, Russland og Norilsk-Nikel at lokalbefolkningen på norsk side krever handling. På egne vegne, men også på vegne av de som lever og bor på russisk side og som rammes mye hardere enn oss av svoveldioksidens følger.

Lokalt og sivilt engasjement er en helt vesentlig del av demokratiet. Kvaliteten på vårt norske demokrati er helt avhengig av nettopp dette. Når lokalsamfunnet legger bredsiden til, sender det tydelige signaler oppover. Signaler som nok også lyttes til i Moskva. Sør-Varanger kommune på sin side er også lokal tilsynsmyndighet, og kan derfor ikke sitte stille og se på at et så omfattende problem som forurensningen fra nikkelverket fortsetter, uten å trykke nettopp oppover og kreve handling. Det er faktisk også et kommunestyres jobb.

Kommunestyret kan også med fordel lytte til Bellona, som foreslår at man kan appellere til russisk påtalemyndighet. Absolutt ALT trykk på denne saken bidrar til at den kan bli løst. Det er den eneste veien frem.