Denne uken er det skolestart og mange små storgleder seg til sin aller første skoledag. Årets førsteklassinger har foran seg et 10 år langt skoleløp og det er mange faktorer som spiller inn i forhold til hvordan disse årene skal fortone seg. Målet er selvsagt at seksåringene, når grunnskolen er over, skal kunne se tilbake og tenke at dette har vært flotte år med god læring og gode minner. At ingen av dem skal måtte se tilbake mens det knyter seg i magen og minnene er tunge og mørke, fordi de har vært mobbet og plaget. Uten at noen gjorde noe med det. Uten at alle de henvendelser mamma og pappa gjorde til skoleledelse og skoleeier resulterte i annet enn at elendigheten fikk fortsette. Uten at familien måtte ta barnet ut av skolen og flytte fra kommunen.

Kan vi som lokalsamfunn med hånda på hjertet gi alle årets førsteklassinger en slik garanti? At ingen av disse skjønne små skal måtte gjennomgå det helvetet som mobbing rett ut sagt er? Eller er det utopi å tro at den mobbefrie skolen som over 500 mennesker gikk i fakkeltog for i Kirkenes i november ifjor er uoppnåelig?

Oddsene for at det er mulig å komme mobbing til livs en gang for alle er rett ut sagt dessverre dårlige. Og senest i sommer måtte skoleeier Sør-Varanger kommune vedta og betale en kraftig bot fordi de ikke har gjort det de skulle som skoleeier. Dette selv etter at kommunestyret gjentatte ganger over mange år har forsikret at det er nulltoleranse for mobbing i skolene våre, at mobbing er uakseptabelt og man har forlangt full rapport. I hvert fall etter at mobbesaker konkret har vært omtalt i Sør-Varanger Avis og andre media. Likevel fortsetter det. Stadig nye tilfeller avdekkes og det er bare toppen av isfjellet som når avisens førstesider.

Mobbing er et samfunnsproblem, et voksenansvar, et foreldreansvar, et læreransvar og ikke minst et ledelsesansvar på skolene og,- ja faktisk også i barnehagene. Det er et godt spørsmål om kommunestyret har gode nok verktøy i verktøykassen sin til å treffe de nødvendige tiltak til enhver tid. Slik at all voksenhåndtering av mobbing kan bli håndtert så voksent som nødvendig.

At mobbing også er et tema det må snakkes om rundt middagsbordene hjemme, i barnehagene, i skolene, på foreldremøtene, på lærerrommene, i friminuttene, på møteplasser der voksne treffes, på arbeidsplassene, i idrettslagene, i lag- og foreninger, kan ikke gjentas ofte nok.

«Barn gjør ikke som de voksne sider, men som de voksne gjør.» Også når det gjelder mobbing, baksnakking og såkalt skittslenging, som det gjerne heter i voksenverdenen, så er vi som er voksne rollemodeller og setter standard for hva som er tillatt og ikke. De små både hører, ser og leser hvordan voksne snakker om hverandre. Sosiale medier, filmer, realitets-tv, til tider også såkalt fjernsynshumor er med på å sende signaler til både voksne og barn som påvirker holdninger knyttet til hva som er greit å si og ikke. Det gjenspeiles selvfølgelig i barnemunn.

Ord er makt. Mobbing og hersketeknikker er måter å drive maktutøvelse på, skaffe seg posisjon i flokken. Nettopp derfor skylder vi som voksne alle barn som har vært, blir, eller kommer til å bli mobbet å jobbe knallhardt for å begrense uvesenet så langt som overhode mulig.