Samovarteateret har den siste uka måttet tåle kritisk søkelys på sin leieavtale med kommunen i Sør-Varanger kultursal, som flere mener gir dem for frie tøyler i det kommunale bygget. Teateret flyttet inn der i 2012 etter å ha vært hjemløse siden brannen på Malmklang sju år tidligere. Bruksavtalen kan reforhandles nå etter fem år. Og det er det mye som tyder på at den bør - men ikke fordi det er noen som gjør seg fete på kommunens regning.

Som avisa Sagat har omtalt, betaler det privateide teateret ingen leie eller strømutgifter for salen, som ble bygget sammen med nye Kirkenes skole. Dersom kommunen skal ha flere enn 24 arrangementer årlig, må de betale leie til teateret. Samovar tar også leieinntektene fra andre aktører. Til gjengjeld dekket teateret alle investeringer i inventar og teknisk utstyr, og har ansvar for alt vedlikehold av innboet.

Sagat har rettet opp feilaktige opplysninger i sin første sak knyttet til økomien i selskapet. Det er bra, for saken fortjener et kritisk søkelys, men med riktig tallgrunnlag.

Teaterledelsen viser til at de ansatte legger ned et stort antall timer og kroner på dette. Og det er sikkert slik at teaterfolk med dugnadsånd beskjeden lønn bidrar til et kulturhus som driftes betydelig billigere enn om kommuneansatte med stemplingsur og dyre innkjøpsavtaler ville gjort. Men det er ikke her danseskoen trykker. Samovarteateret AS har en beskjeden økonomi, med resultater rundt null og ingen utbytter.

Dilemmaet i saken er er at det er vanskelig for folk flest å få øye på hva de bidrar med av gjenytelser, foruten å sørge for at Sør-Varanger kan være stolte av å ha et profesjonelt teater på tross av å være en liten norsk kommune. Det har også vist seg vanskelig for andre leietakere å knekke koden for hvordan de kan få plass mellom Samovars egne produksjoner.

Og da er det fare for at det kan ses på som urettferdig, om enn mulig lovstridig konkurransevridende, å tilby et bygg til titalls millioner kroner så eksklusivt til én aktør.

Nå er ikke kultursektoren den som har fått mest "gratis" fra norske kommuner. I Sør-Varanger betaler riktignok idretten vesentlige summer for leie av haller og baner. Men eksempelvis har fotballklubber i øvre divisjoner landet rundt titt og stadig blitt berget av sine kommuner med milliontilskudd eller kjøp av anlegg for symbolske summer. Og da med henvisning til at klubbene gir verdifull merkevarebygging av kommunen.

Samovarteateret er også en meget god merkevare for Sør-Varanger. Men like fullt er det en god løsning å reforhandle avtalen før den løper ut i august. Det kan hende det ikke skal så store endringer til - annet enn å synliggjøre bedre hva teateret legger ned av timer og investeringer.

For per i dag er det ingen rapporteringskrav om dette

. Den seks sider lange avtalen inneholder mange tekniske krav fra kommunen, men lite som lar seg tallfeste slik at folk utenfra kan få begrep om det.

Teateret bør også, i samarbeid med kommunen, se på hva som kan gjøres for at andre aktører lettere kan få innpass. For her har det fra flere hold vært murret om uvilje. Kanskje teateret kan synliggjøre bedre hvordan de planlegger kalenderåret? Og kanskje kan de gjøre mer av produksjonen i et alternativt lokale, slik at teaterscenen blir ledig for andre flere dager?

Avtalen daværende ordfører Cecilie Hansen (Sp) og hennes partnere forhandlet fram, er grundig på driftsrutiner, sikkerhet og planlegging kommunen og teateret i mellom. Men utover det har kanskje goodwill-en til et hjemløst ildsjel-teater blendet litt for hensynet til mulig konkurransevridning.

Men med noen kløktige grep under reforhandlingen skulle det være fullt mulig å rette opp dette, slik at man unngår at teen og irritasjonen koker over for andre aktører innen kultur og idrett i kommunen.