Den første var hvordan få arbeidskraft til å flytte ut av for eksempel Oslo-området for å bo og jobbe her oppe, ikke bare kompetansearbeidskraft, men også av folk «på gulvet», på fiskebåten og på mottaket. Det blir sannelig ikke så lett, siden prognosen sier at de neste ti årene skal det bosette seg 100.000 flere i denne byen, prøv å gjette hvor de kommer fra.

Og mot den berømte prognosen kan verken Team Erna eller Team Jonas slåss, trass i alt snakket om at «Nord-Norge går så det suser». Det er ikke arbeidsplasser det står på, tvert imot, det er arbeidskraft!

På begynnelsen av 1980-tallet lagde helgelendingen Anne Severinsen, NRK Nordland, en reportasje med samme overskrift som dette innlegg. Hun var inspirert av Frank Nordli, populær onkel i lørdagsbarnetimen i sin tid, Oslo-gutt, som jeg, men med adskillige politiske tenner mot dem litt eldre.

Som ung student, med stigende irritasjon overfor sine medstudenter «fra fjell og dal og vidde rundt omkring», skrev Frank følgende sang, ting huskes bedre på rim og med melodi til:

«Jeg er Oslo-gutt, jeg vet det ikke passer, gla’ Oslo, ja, jeg vet at det er galt. Støv og bråk og høyhus uten lekeplasser, et uhyrlig sted, det er jeg blitt fortalt.

For på lesesalen sitter mange, mange i fra fjell og dal og vidde rundt omkring. Og sier at de lengter fra den trange, vonde tvangstrøya jeg kaller byen min.

Alt er galt i politikken, alle skriker. Folk vil bo og jobbe der de trives best. Og de snakker søtt om stedene de liker: Senja, Lesja, Indre Sogn og Hammerfest.

Jeg er enig, men jeg tro’kke mere på dem. For de blir i Oslo alle mann i flokk.

Etter studiene i lange køer står’em, etter statusjobb og leilighet i blokk.

Folk vil ha teater, nattklubber og trikker, drosjeholdeplass høyst hundre meter fra.

Og de får’e, det er ingenting som klikker. Men de preiker om den går’n de kommer fra.»

Budskapet i de siste linjer er klart og tydelig. I siste vers forteller så Frank at han med tungt hjerte akter seg ut av Tigerstaden, slik som jeg, fra 1976, faktisk, da jeg ble kastet hodestups inn i nordnorsk samferdselspolitikk; en skremmende opplevelse, men det vil føre for langt å skrive om det. En annen gang?

Ting har altså ikke endret seg på 35 år, tvert om, de har blitt verre, mye verre.

For at innlegget ikke skal ende med dommedag, går jeg over til den andre røde tråden, den positive, kalt Internasjonal logistikk:

Jernbane sørover fra Kirkenes, til Rovaniemi, Helsinki, Tallinn, Riga, Kaunas… er helt nødvendig. Her er det fartsdumper, som Statens vegvesen ville ha sagt: Finsk-samisk motstand, konkurranse fra Kolari-Skibotn, og ikke minst at den nåværende finske regjering ser ut til å ha vendt tommelen ned; Anne Berner går ut av regjeringen til sommeren.

Men jeg akter å følge godt med i mine siste tiår. Hjemmesiden til tunnelprosjektet under Finskebukta, finestbayarea.online, har jeg sikret meg, og Rovaniemi kommune får jeg google.

Fra ståsted Oslo: Den eneste måten å knuse prognosen på er å endre forutsetningen for den. Senterpartiet står faktisk med den beste politikken, å jage folk ut av Oslo! Det holder ikke med bare å snakke opp Nord-Norge.

Men dermed får Senterpartiet aldri noen representant på Stortingets Oslo-benk, ikke en gang et utjevningsmandat. Og i Oslo bystyre har ikke Senterpartiet vært siden Arne Haukviks dager, han med jordbærfestene foran Bislett Games.

Alt gods, sjømat, oljeprodukter mv. som ikke skal til Oslo, må klemmes lengst mulig vekk fra byen. Og jernbanen gjennom Finland og Baltikum på vei til kontinentet er bra å starte med. Dersom noen i Oslo begynner å klage over manglende arbeidsplasser, vil det glede mitt ondskapsfulle hjerte. Oslo bør kun romme Storting, regjering og sentraladministrasjon, omtrent som Australias Canberra.

Stein John Kvale
Oslo, med fartstid fra Nord-Norge