Utøvere fra langt over 80 nasjoner har bidratt til å gjøre OL til den idrettsfesten dette er ment å være.

I utgangspunktet hører vi til dem som gjennom hele livet har sett frem til OL hvert fjerde år. Spesielt vinter-OL. Og vi hører til dem som har ment at Norge er forpliktet til å påta seg det enorme arrangementet de olympiske vinterleker er. Ta sin part av regningen, ikke bare håve inn medaljer og være beste nasjon på prestasjonsstatistikken. Nå er vi ikke like sikre lenger. Tvert imot synes OL-skuta å styre mot en heftig grunnstøting. Hvis ikke fundamentale endringer skjer ganske raskt, kan vi stå ved begynnelsen til slutten for OL. Når magemålet blir for vidt, så sprekker det til slutt. Og skal Norge arrangere OL i 2022, må det være på anstendige premisser vi som nasjon kan stå for. Etter Sotsji er ikke OL der, og det en lang vei tilbake for IOC å bidra til en slik endring. 300 milliarder i budsjettoverskridelser, korrupsjonsanklager, et stort antall arbeidere har etter sigende ikke fått lønn for byggearbeidene til OL. Arrangørnasjonen har ikke bare tydelige holdninger mot homofile. De har også et lovverk som på et rent menneskelig plan diskriminerer det å være homofil. For å nevne en liten flik av de demokratiske utfordringene som betegner vår store nabo, arrangør og Putin-land anno 2014.

Så er det IOC, den internasjonale olympiske komiteen som har sine egne «lover» og som fra OL til OL svulmer over av krav for hva de ønsker skal være på plass av spesifikasjoner rundt både lekene og ikke minst dem selv som komite. Uten at demokratiske rettigheter står på noen av kravlistene. Heller ikke til sommerarrangør Kina i 2008. Denne uken ble det kjent at «Oslo 2022» har fått ei kravliste på 7000 sider, mens man i forkant av OL på Lillehammer fikk ei på godt under 100 sider. Man kan undres på hva som svulmer mest i slike spesifikasjoner. Rett nok er OL utvidet med endel øvelser siden 1994, men det er ikke i nærheten en proporsjonal økning. Carl I. Hagen har antydet «Mercedeser, store middager og champagne» til disposisjon for IOC-medlemmene. Er det en flik av sannheten, har IOC pushet kravene sine over en anstendighetsstrek som nok byr langt flere enn nordmenn imot. Antydninger om det er heldigvis også kommet fra flere vintersportsnasjoner.

På toppen av dette hadde vi ved dette OL en helt spesiell norsk opplevelse knyttet til skilandslaget. Astrid Urenholdt Jacobsen mistet broren sin og IOC ga de norske damene en reprimande for at de gikk med sørgebånd under sin første konkurranse, dagen etter dødsfallet. Fordi alle typer markeringer er i strid med reglementet og at «idrettsgleden» alene skal gjennomsyre OL. Hvor medmenneskeligheten er oppe i dette, er et godt spørsmål. Nyvalgt IOC-medlem, tidenes vinterolympier, Ole Einar Bjørndalen, var raskt ute med å si at en av hans viktigste oppgaver som IOC-medlem er å dra inn det medmenneskelige aspektet...

Vi tror ikke debatten om de olympiske lekers fremtid er over. Tvert imot tror vi den nå kommer for fullt her til lands. Velviljen i befolkningen er per dato ikke den største og mye er opp til nettopp IOC hvis OL skal overleve både 2022 og fremover.