Da jeg i januar 2007 begynte som miljøarbeider på Hybelhusene til Kirkenes videregående skole, hadde jeg ikke i tankene å bli der i 10 år. Men jeg jobber der fortsatt. Ettermiddager, netter og helger.

Jobber alene, ingen andre voksne å diskutere eller snakke med. Å nei, skal ikke lyve - vi har jo overlappingstimen fra 23.00 – 00.00. Den timen vi miljøarbeidere bruker til å gå gjennom vakten som har vært, uka som gikk, natta som kommer, og ukene framover.

Denne timen skal vi uttrykke gleden over de elevene som har lykkes, bekymringer for de som sliter, dele hyggelige og mindre hyggelige hendelser, bekymringer for at de materielle tingene ikke blir fikset og nå nye trusler om nedskjæringer.

Jeg har i ti år levd med trusler om nedleggelser av hybelhusene og nedskjæringer. Ja vel – hva kan vi gjøre? Vi som jobber med ungdommen vår, framtiden vår, vet hvor betydningsfulle vi er. Vi drikker ikke bare kaffe på kontoret, som noen tror. Vi er viktige brikker i livet deres. Vi er der når hjemlengselen trenger på, og de ikke får sove.

Vi er der når de har kjærlighetssorg, når brannalarmen går, når skolen blir for tøff, når klærne skal vaskes, når venninna sender en stygg Facebook-melding, når kompisen stakk ifra ham på fest, når det er tøft på hjemmebane, når de har bestått oppkjøringa eller dumpa, når det regner og alt er bare trist, når sola skinner og alt er bare gøy.

Vi er der når pengene ikke strekker til, og de har tatt noen feilvurderinger. Vi er der for foreldre og foresatte når de trenger å uttrykke sin glede eller bekymring for barnet sitt. Når foreldre eller foresatte trenger råd og vink for sin pode som ikke klarer å stå opp når klokken ringer. Ja vi er der da også.

Jeg var der da noen hadde ruset seg, og jeg var på jobb alene. Jeg hadde ingen å ringe til, ingen backup hvis noe skjedde. Politiet hadde ikke mulighet til å komme. Takk for at jeg hadde mannen min da – han måtte bli med for å bistå meg.

Det var etter denne hendelsen både jeg og min familie fikk trusler. Jeg var alene på jobb da også.

Heldigvis for meg at jeg hadde mannen min å støtte meg til, for hvor var apparatet rundt? Men Jeg var der som en sterk bauta for de andre elevene.

Så hvorfor er det ingen som har spurt noen av oss som jobber her om vår betydning for elevene, har noen snakket med beboerne – framtiden vår, har noen snakket med foreldrene eller foresatte? Har noen brydd seg om andre ting enn pengene? Hvem skal ha samarbeid med politiet hvis ikke vi er der?

Hvem skal være der for ungdommen – framtida vår, når de ikke får sove om natta for de har hjemlengsel, når noen i nær familie er syk eller dør, når de ikke har penger til mat, når hybelhuset er full av besøk utenfra slik at de ikke får laget mat på kjøkkenet sitt, når de ikke kommer opp om morgenen, når de har feber og trenger tilsyn – ja hvem skal være der?

Det lurer jeg på – for jeg vet at det er ikke læreren, rektoren, rådgiveren, mamma, pappa, tante eller onkel, nei det er vi som jobber på hybelhuset som er der. Vi er der elevene – fremtiden vår bor mens de tar utdannelsen slik at de kan få seg en jobb, finne seg en make, stifte familie og bo.

Jeg har vært der – når kompisen døde i en bilulykke, når en tidligere beboer og bror til en av beboerne døde, når de er mørkeredd, jeg var der og er der. I løpet av disse årene jeg har vært mamma Toril, – eller miljøarbeider på hybelhuset har jeg betydd mye for mange.

Det vet jeg for, for vi har ennå ungdommer som kommer innom oss på hybelhuset og hilser på oss.

Det er ungdommer som har vært så heldig å få ha oss der når de har tatt sin utdannelse, når de fant sin første kjærlighet, når det ble slutt med kjæresten, når mamma og pappa skilte seg, når han som bodde i hybelen over ,ikke dempet musikken, når kompisen kræsjet bilen - når framtiden trengte oss.

Jeg begynte i jobben på hybelhuset en ettermiddag i januar 2007 – jeg husker det godt enda. For da skjønte jeg at noen trengte meg, og trenger meg og alle andre som jobber på hybelhusene rundt om i Finnmark. Disse elevene var ikke vant med nattevakt, for da var det vanlig at vaktene gikk hjem i 2-3 tida om natten.

Men heldigvis for ungdommen – framtiden vår, utløste brannforskriftene nattevakter på hybelhuset på Hesseng. De første ukene gråt jeg når jeg dro på jobb. Jeg gruet meg for hva som møtte meg. Det kunne være ei vannbøtte på kjøkkendøra, kjøttpølser spiddet på dørhåndtakene på hyblene, søppel og uro.

Men hva med de elevene som lå på hyblene sine og gråt – i redsel for at de ikke skulle komme seg på skolen dagen etter hva læreren ville si hvis han/hun ikke hadde gjort leksene? Hybelhuset ble på dette tidspunktet kalt for «Kretsfengselet» blant elevene, men etterhvert skjønte elevene, framtiden vår, at det var nyttig med nattevakter.

Jeg gruer meg ikke for å gå på jobb mer, jeg gleder meg. Jeg vet jeg er nyttig for framtiden vår. Hva gjorde jeg på nattevakta i natt da? Jo, jeg tok vare på ungdommen – framtida vår - de som må flytte for å kunne få seg en utdannelse for å få seg en jobb.

Det er ikke et valg de kan ta. Jeg tok vare på jenta som ikke fikk sove for det var styr i gangen, fikk roet ned ungdommen som ikke var trøtt enda. Jeg tok vare på gutten som ikke fikk sove for noen spilte høy musikk. Jeg sjekket at alle vinduene var lukket slik at vi ikke fikk ubudne gjester inn.

Jeg passet på og snakket med elever som hadde vært involvert i en bilulykke på kvelden. Jeg passet også på kompisen som bodde på en privat hybel. Han fikk bo hos oss i natt. Han hadde ingen voksen som kunne vekke han i løpet av natten på bakgrunn av fare for hjernerystelse.

Jeg snakket med den bekymrede mammaen til vår beboer, og jeg snakket med mammaen til eleven som bor på en privat hybel. Jeg vekket disse to flere ganger i natt. Jeg har ingen medisinsk utdannelse, men jeg var på jobb som en mamma, en viktig person i ungdommens liv -framtiden vår.

Ja – jeg kunne fortalt så mye mer, men ingen har spurt meg. Er det mulig å spare enda mer på ungdommen vår? Har noen spurt de som bor på hybelhuset? Har noen spurt foreldre og foresatte – til ungdommen vår?

Elevene var innom kontoret før jeg dro hjem og takket meg for at jeg passet på dem. De trenger ikke takke, det er jobben min, men for hver dag jeg er på jobb vet jeg at jeg er betydningsfull – for ungdommen – framtiden vår.

Fylket skal spare 11 millioner på ungdommen vår – framtida vår. Tenk dere om – det finnes ingen plasser dere kan stramme inn mer. Ungdommen i Finnmark trenger hybelhusene og de voksne som jobber der – hele tiden.

(Innlegget er forkortet. Red.)